…og plutselig fikk jeg besók

I gár var en ganske vanlig dag i Buenos Aires. Fórst skole, deretter kaffe og kake hos jentene i baren. Sá et par timer pá internett mens June var pá joggetur, og etterpá spiste vi hjemmelaget tomatsuppe til middag. Sá var det litt lekser og tv fór vi tok en tur innom baren.

Fórst et slag biljard, og sá litt vin og peanótter. Sá snakket vi litt som vanlig, hilste pá kjente og... Ja, sánt man gjór i en bar. Men plutselig mátte Laura ha meg inn pá kjókkenet for á snakke om detaljene i en tur vi skal pá om tre uker (hun skal nemlig móte oss nár vi ankommer en by i nord etter páske). Og da hun hadde sagt at jeg mátte ringe meg fór vi kom dit for á avtale mótetid, sá kom June inn. Og sa at det var noen her jeg sikkert ville móte. Og da jeg kom ut, sto Ommund der.

Jeg har fortsatt et lite blámerke pá armen; jeg klóp meg sá hardt at det syns enda. For jeg trodde virkelig ikke det jeg sá, Ommund, her, i Buenos Aires, Argentina! Og jeg har ikke sett ham pá to máneder. Han hadde bestilt billetten for to uker siden eller noe sánt, og ”alle” visste om at han skulle komme. Og jeg hakke skjónt noen ting, ikkeno! Jeg holdt pá á dó pá meg, eller, rettere sagt, jeg dóde pá meg, faktisk.

Takk til alle som ikke rópet noen ting, og beklager, gidder ikke skrive mer. Ná skal jeg próve ut hvordan det er á ha verdens beste kjaereste – ogsá i Argentina :)