1000 meter fossefall og blemmer i sola

Noen ganske fá myggstikk rikere er vi tilbake i Ciudad Bolivar, etter tre dager i skauen. Fredag kjórte vi et bitelite Cessna-fly i over en time til landsbyen Canaima og nasjonalparken der, gikk i en halvtime, kjórte bát pá elva i en halvtime, gikk en time, kjórte bát i tre timer, gikk i en time, sá en 1000 meter hóy foss og badet under den, gikk ned igjen, kjórte bát over elva i 30 sekunder, spiste kylling og sov en natt i hengekóyer langt der inne i skogen.

48 HESTER: Slik bát kjórte vi i.

HÓÓÓYT: Meg og fossen.

BADING: Svómmetur i elva der Salto Angel renner ned.

I tillegg til meg og Ommund var elleve andre med pá turen. Stórst inntrykk gjorde tre estere, fordi én av dem ble sá uapetittelig solbrent. Han fikk en stor blemme pá nesa; fórst trodde jeg det var ketchup han hadde sólt, men det viste seg á vaere en skikkelig solbrentblemme. Aldri glemmer vi heller en islandsk jente som insisterte pá á bryte skogsfreden ved á spille musikk fra mobilen sin hele tiden, OGSÁ mens vi sá pá fossen i máneskinnet. Pá toppen av det hele likte hun ikke Sigur Ros!

GJENG: 13 turiser pá gátur. Dessverre er verken den solbrente esteren eller den islandske plageánden fanget inn.

Lórdag reíste vi samme tibake , báde i bát og til fots. Ved lunsjtider kom vi fram til en óy i en slags lagune som det renner fosser ned pá hver side av. Der var vi hele ettermiddagen, og fikk i tillegg til sá mye bading vi ville gá pá undersiden av en foss (selvsagt en haug mindre enn Salto Angel). Om kvelden snakket vi med en kineser og overnattet i hengekóye enda en gang; denne natten under ápen himmel. Det var ganske fint!

FOTOSESSION: Kineseren tar bilder av sin kone foran Salto Sapo.

SOV GODT: Ommund skal noen timer senere sovne i denne hengekóya. Og vi sover godt!

Sóndag var det tid for tilbaketur til CdBl. En kjapp báttur til den lille flyplassen, en dróy times venting (ALLTID latinotid…) og en langt mer ubehagelig Cessna-tur tilbake. Men vi kom fram i en bit. Posadaet vi hadde sett oss ut var fullt, sá det ble billighotell (som tatt rett ut av en David Lynch-film, ifólge Ommund).

Vi er ná pá planleggingsstadiet for den videre turen. Vi vil til Merida, en by i Andesfjellene, for á kanskje se litt fjell og i alle fall se de store savannene. Men det er opptil to dagsreiser, sá vi vurderer fly. Den som fólger med fár se!

Hei igjen!

Ná har vi kommet oss til Ciudad Bolivar, i innlandet i óst, utgangspunktet for mer naturferie. I morgen skal vi se Angel Falls (de som vil má gjerne google det og bli litt misunnelig), og kanskje etterpá ta oss en ekskursjon pá elvedeltaet som ligger enda litt lenger óst. Turen blir pá tre dager og to netter, og vi skal bade i elvene og sove i hengekóyer. Kom fram hit onsdag kveld, og har brukt torsdagen pá á skaffe oss turen (alt gár organisert, tror ikke sá mange legger ut i nesten-Amazonas uten tilsyn) og kikke rundt i denne fine, ganske lille byen. Bygninger fra kolonitiden (malt i sprakende farger) er blandet med det viltre latinamerikanske, som markeder med alt mulig spiselig og usmakelig, alt beliggende i en ás ved en (stoooor) elv, gjór dette til den fineste byen vi har sett til ná. Omtrent 300.000 mennesker bor her, og vi fóler oss passe trygge.
















Men den karibiske kysten har enná ikke sluppet helt taket: Etter Playa Colorada (det fórste og andre bildet, det som ikke er meg og er det franske paret vi mótte, og JA, det kan regne i paradis) og Rio Caribe dro vi endelig til Pui Puy, en nesten to timer lang biltur uten annen forbindelse enn tilfeldige drosjer elller den daglige lastebilen.

Vi fikk et tips om og tok bolig under myggnettet til Augustina (Venezuela) og Ricardo (Italia), de voksne ville vel kalle dem hippier, som lever av lite – men for mye – rett ved stranden. Der var vi fra sóndag til tiiiiiiiidlig onsdag morgen, hadde med oss vann og róyk nok for tre dager, og spiste selvplukkede og selvápnede kokosnótter til lunsj. Ellers gjorde vi ikke saerlig mye. Vi la oss klokken 21, og sto opp igjen fór 08 en gang. Ganske stille og fredelig, og 1,6 kilometer med strand for oss selv… De eneste vi mótte var fra den lille hyttelandsbyen (for, men pá denne tiden av áret uten turister) eller Augustina og Ricardo selv.

Ná mórkner det snart, og vi má stikke innom et supermarked og skaffe oss et par-tre-fire ól som vi skal drikke pá takterrassen til posadaet várt mens vi ser pá solnedgangen over elven. Vi nyter det sá lenge det varer, og skal hilse jungelen fra dere!

Fórste Venezuela-hilsen

Buenas!

Snart en uke pá tur. For de som av en eller annen grunn ikke har fátt med seg skrytet om at vi skulle til Venezuela, er det altsá her vi er. Lufthansa forsókte riktignok á gjóre det vanskelig for oss ved á kjóre Venezuela-flyet uten oss inni sist lórdag, men sóndag, etter gratis pá flyplasshotell, var vi pá vei.

Kom til hovedstaden Caracas etter mórkets frembrudd. Siden vi ikke hadde tatt ut nok penger, og hotellet krevde forskuddsbetaling, ble det rett i seng uten mat. Tok ikke sjansen pá á gá ut for á ta ut kontanter. For á komme oss ut av mókka og det, iallefall i deler av byen, utrygge naermiljóet, vendte vi nesen mot den karibiske kysten. Hovedmál én oppnádd.

Mandag kveld var vi framme pá Playa Colorada – den fargede stranden – pá et posada brevet av en litt bitter, sveitsisk dame som tross alt lagde veldig god frokost. Tre hele dager brukte vi pá strand og snorkling, mest pá en site som kalles La Piscina, svómmebassenget. Det var ikke nódvendig á luftdykke – bare fá meter under havoverflaten var det hundrevis av fisk pá et hóyst levende korallrev. Og siden Ommund er Poseidon under vann, og jeg klarer á holde pusten vaffall et halvt minutt, fikk vi sett en del ikke bare ovenfra.

Vi delte bát til La Piscina og tilbrakte en del tid sammen med et fransk par vi mótte, og lagde middag og drakk rom med dem pá posadaet om kveldene. Kort sagt; slik ferier skal vaere.

I gár var det en pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken-dag. Det betyr at vi reiste, báde med biler og smá busser hele dagen til vi omsider kom fram til den lille byen Rio Caribe, 12.000 innbyggere, hvor vi er ná. Det er langt og krókkete visstnok á komme seg til naermeste hvite strand – derfor tar vi inn pá hengekóyehotell pá en av strendene fra i morgen av. Kremt, kremt. Noen som har fátt snó i det siste, forresten?

Nár vi snakker om vaeret kan vi jo nevne at det vel alltid er langt over 20 grader, sikkert ogsá 30, men det gár greit á sove nettene for de av dere som skulle bekymre dere for det. Ikke mye mygg heller, men sandfluer som er enormt irriterende og lager smá blemmer pá de kjóttfulle anklene váre. Velvel. Igrunnen det eneste tróbbelet vi har…

Infrastrukturen i landet er ikke kjempeutbygd, sá det er ikke sikkert det blir sá skrekkelig mye bloggskriving, all den tid vi forsóker á unngá byene. Til mammaer og sánt, det hender vi fár inn tekstmeldinger pá telefonen til Ommund, sá bare skriv hvis det er noe. Vi skal iallefall love á banke ned noen ord ved neste anledning – men det blir neppe fra hengekóya pá Pui Puy!

Saludas, Mari og Ommund