Levende hummer i havet og på asjetten

Nå er det andre boller. Karibiske boller mer spesifikt. Belize har verdens lengste rev på den nordlige halvdelen av jorden, og de smarte Belizerne var lure, de fredet det tidlig. Takk, Belize.

Nå sitter vi mette og fornøyde etter å ha spist disse til middag.

Tilsvarende vesen, i sitt rette element, så vi selvfølgelig da vi fordrev dagen med aktiviteter som beskrevet på bildet under. Turneffe Islands var åstedet. Vi har dykka her i et par dager nå, og det er virkelig fantastisk. Ommund har tidligere dykka i The Blue Hole. Resten av Belize og Turneffe-holmene har nok å by på.

Skilpadder som beiter sjøgress, digre (snille) haier som svømmer rett forbi oss, murener (aggresive) som vokter territoriet sitt.

Svære skater som flyr forbi i vannet. Overheng som skjuler tusenvis av fisk.


Alt dette i glassklart vann. Vi har prøvd å ta bilder, men de kan aldri erstatte hvor pent det er.

Ja, det er mulig å bli solbrent gjennom skyene

Mari: Og plutselig var det en uke siden vi hadde vært på internett sist gang. Sist vi skrev var vi i San Pedro, på høylandet i Guatemala. N å er vi kommet oss til Belize - via Rio Dulce og Livingston (begge Guatemala). Siden da har vi, som du kan lese av tittelen, for det meste hatt overskyet vær - men det gjør ingenting, for jammen greier jeg ikke å bli både solbrent og brun gjennom det sprukne skylaget. Her i Placencia skulle vi egentlig bare være i et par dager - til vi hadde prøvd dykkinga her. Men det viste seg å vaære svært avslappet og koselig her - og i tillegg svært vanskelig å f å seg en dykketur uten å betale nesten 1000 spenn per båttur...

Ommund: Etter Reiarsvann-dykking i ferskvanns-Guatemala, var det godt å komme frem til Belize og koraller. Vi hadde et nydelig dykk til Laughing Bird Caye, masse forskjellige fisker, og et par HEFTIGE barracudaer.

Mari: Vi er på en halvøy, og det er hvite og flotte sandstrender. Men de flotte korallrevene er lenger ute på havet, og da m å vi ta båt. Vi endte opp (i går) å bli med på en amerikanske-turister-snorkletur, og det var flott å endelig få komme skikkelig i vannet igjen. Vi s å en masse nydelige småfisk, en kjempestor som vi ikke vet hva het og en del barracudaer; en morderisk rovfisk (det største var en meter lang, ulp).

Ommund: Folk her driver faktisk og har fridykking som yrke. Flere jeg har snakket med drar til en av de små holmene av sand og palmer, ”cays”, og bor flere måneder av året. Der henter de hummer, konkylier (som faktisk er digg å spise) og skyter fisk med en relativit primitiv harpun. Et to-toms rør som de putter selve pila inn i, og som de har strikker til. En slags undervanns pil-og-bue.

Mari: Men selv om det kanskje ikke ble så mye dykking som vi hadde håpt, er alt flott. I landsbyen (900 innbyggere) er ALLE ekstremt hjelpsomme, og hilser på alle som kommer forbi. Vi har også møtt Arthur, fransk, på vår alder, som deler vår fascinasjon for undervannsliv, og Ommunds lidenskap for å drepe andre skapninger med harpun :)

Ommund: Vi prata med en kul fyr herfra i går, og han skulle fikse oss en bra undervannsjakt-tur, men da vi kom i dag, var det ikke friendly Dexter vi traff, men ”Hey, it’s gonna’ cost yo hondrad dollar man! An that’s per parson!”. Vi droppa det.

Ommund: Sosial dumping. Polakkene i Belize er gatmaltekere. Altså folk fra Guatemala. De kommer, bor i skur, 20 i slengen (i hengekøyer), og gjor jobben for halvparten av lønna. Belize-folk drar til USA. I lag med mexicanere, salvadoranere og så videre. Samme tingene som hjemme. Er det rart vi blir frustrerte? Vi har fagforeninger over hele verden, og pinadø er ikke mange av problemene like også.

Mari: Turen går snart videre til Caye, Caulker, en øy hvor dykkeindustrien er langt bedre utbygd enn den er her. Belize (tidligere britisk koloni) har forresten fredet de aller fleste korallrev i sitt havområde, så det skal være flotte ting å se over hele landet. Og vi har ikke dårlig tid, det er enda en uke til vi m å reise til El Salvador!

Snakkes!

Lava som gløder i solnedgangen

Mari: Via København og Chicago landet vi omsider i Guatemala City, over 30 timer siden vi forlot Norge. For å gjøre det enkelt først, reiste vi rett til Antigua – en enkel og grei backpacker-by hvor det meste er laina opp. (Det vil si lett å finne turer å dra på, lett å finne hotell, masse koselige kafeer og denslags). Bare noen få timer etter at vi ankom, bestemte vi oss for å se vulkanen Pacaya dagen etter (tirsdag).

Etter en biltur, og deretter gåtur i et tidvis ødeleggende tempo, nesten rett oppover, i halvannen time, deler av turen i vulkansk grus som føltes som løssnø, var vi framme. Det føltes som om grunnen brant under føttene våre, så for sikkerhets skyld ble jeg aldri stående veldig lenge på samme sted. Ommund klatret selvfølgelig så nær strømmen av lava som han kunne, mens jeg ble stående på trygg avstand (men selv gode ti meter unna var det badstu-temp i lufta).


Etter å ha beundret synet og solnedgangen en stund, gikk vi ned igjen. Vi merket forresten at vi er bedre trent enn før, for ingen av oss var særlig støle dagen etter.

Ommund: Det var kjemestilig å dra opp på en aktiv vulkan! Guiden vår tok blant annet noen omveier, slik at vi kunne sko-surfe ned løs lava-stein. Det ble galoppen sin det. Vi måtte selvsagt innom Fernandos Kaffee og drikke uforglemmlig kaffe. Det første vi hørte da vi ankom flyplassen,var at buss-sjåførene var i streik. I Antigua gikk vi forbi huset til Kommunearbeidernes fagforening. Kjenner ikke så godt til fagforeninger i Guatemala, men det var fint med påminnelser på at jeg er en del av en global bevegelse!

Mari: Nå er vi i San Pedro, en liiten by ved sjøen Lago de Atitlan litt lenger vest enn Antigua. Her er det fullt av locals, litt alternative turister og hippier som antakelig har vært her i minst 20 år – tidvis veldig fascinerende. Begge de tre faktorene gjør menyene på byens mange spisesteder veldig spennende. Byen ligger ved foten av en vulkan, med utsikt til to andre, mange hus (inkludert vårt “hotell”, jeg vil ikke snakke om fjærene i senga) har nydelig utsikt over sjøen, og gatene er sykt smale. Det forhindrer ikke busser OG store biler i å presse seg forbi hverandre i den eneste gata hvor det går. Alle vil at vi skal leie hestene deres, kajakken deres eller kjøpe bananbrød eller appelsinjuice, så det spørs om det ikke kan være greit at deler av ferien vår skal bestå av snorkling og dermed fysisk aktivitet.

Ommund: Lago Atitlan er en veldig nydelig innsjø. Sto til og med opp i dag tidlig og tok bilder av soloppgangen. Tre vulkaner omkranser denne digre innsjøen. Guatemala vil ha plassen opp på listen over naturens underverker (sponcored by Coca Cola selvsagt). Likevel savner jeg sjøen.

Fridykking i ferskvann er kjedelig. Like gøy som å fridykke i Reiarsvannet hjemme. Det mest spennende å se på, var noen sandsekker noen hadde mista i vannet, en liten ferskvannskrabbe og noen karper som var like store som tommelen min. Det at det ikke var direkte dritvarmt heller, gjorde ikke opplevelsen noe bedre. Gleder meg veldig til vi skal til Belize nå, har seriøse planer om masse flott dykking der.

Vi har også fått nyheter fra El Salvador! Pedrina skrev og sa de gleda seg masse til å få besøk. Vi gleder oss veldig til å dra også. Det skal bli fint å igjen ta turen ut til landsbygda, og dra opp til familien. Flott at Mari også snakker spansk nå, både fordi vi kan hjelpe hverandre, men også for at hun også kan ha intelligente samtaler med andre enn tre-åringen.

Mari: Vi tror vi reiser videre i morgen – til den karibiske kysten av Guatemala. Da følger først en båttur, deretter to timer på humpete vei og en pluss fem timer med buss – og så litt båt igjen. Etter dager med lavt tempo skal vi greie det :)

Ommund: Noen sa at det var varme kilder ved Rio Dulce, kanskje vi skal bade i dem før vi når karibien.

PS: Det ble små og få bilder denne gangen, elendig hastighet på internettkafeen vi sitter.

Órken i solnedgang, lo-ne-li planet og ja-tap!

Vi dro ikke til Merida i Andes-fjellene likevel, men til Coro, nordvest i landet. Herfra kommer nemlig Betty, hun vi helt tilfeldig mótte pá flyplassen i Frankfurt. Etter á nesten ha frosset ihjel pá bussen hitover (fórst natttbuss fra Ciudad Bolivar, deretter mindre lokalbuss fra Valencia til Coro, en total reisetid pá over 15 timer) ankom vi kolonibyen, som har 300.000 innbyggere. Tross det kan vi gá ute i byen ogsá om kvelden, og det har vaert behagelig i de til ná fem dagene vi har vaert her.

Onsdag mótte vi Betty, som flinkt og fint fulgte oss rundt i byen og var verdens beste guide. Det beste vi sá var nok órkenen (ja!) som ligger vegg i vegg med byen. Dessverre fikk vi bare den ettermiddagen og kvelden sammen med henne, for hun mátte til Caracas for á ordne en masse greier fór bryllupet med den sveitsiske kjaeresten sin i februar.

Torsdag og fredag hadde vi rolige dager i byen, med masse kaffe og kafeer og loffing rundt omkring. Vi sá flere harry klaer, flere plastdingser og mobildeksle som vi ikke ville kjópe. Slik er det pá shopping i dette landet – det tror jeg vi kan konkludere med. Det er et stykke mellom hver gang vi finner en kjempeflott ting som vi tenker at vi bare má ha…

Lórdag dro vi til Adicura, en liten landsby pá Peninsula de Paraguaya, en halvóy som ligger rett utenfor Coro. Det var godt á bade igjen etter nesten en uke uten, men ellers var det ikke sá mye á se. Vi har kanskje sett de aller fineste strendene i landet allerede, hvem vet?

Sóndag skulle vi bestige Cerro Santa Ana, et fjell som ogsá er pá Peninsula de Paraguaya. Vi tok buss og buss i nesten halvannen time for á komme til landsbyen ved foten av det, og selv om vi egentlig ikke hadde lov til á starte turen etetr klokken 09 om morgenen pá grunn av den ekstreme heten midt pá dagen, gjorde vi det likevel (cirka 09.25). Jeg mátte dessverre gi opp etter litt mer enn to tredeler av turen, det ble bare for varmt… Ommund kom seg litt lenger opp, men utsikten var flott uansett. Halvóya er omtrent 50 km bred fra óst til vest og litt lengre fra sór til nord, og siden fjellet stikker 830 meter opp nesten fra havnivá, sá vi et godt stykke rundt omkring.

Sóndag kved fikk vi hóre fra de som driver posadaet várt at (i alle fall noen) av de som skriver i Lonely (eller lo-ne-li som de spansktalende uttaler det) Planet, reiseboka vi har med og som MAAANGE andre ogsá bruker, pá langt naer er verdt pengene. Han som hadde sjekket ut várt posada hadde fórst forsókt á presse til seg et gratis rom, uten á fá det, kommet likevel, kunne ikke snakke spansk (hvordan fár man da informasjon i et land hvor nesten ingen snakker engelsk?), og etter han hadde reist, spurte han de som jobber pá posadaet etter det meste av informasjonen som senere kom pá trykk i boka. Herlig? Ikke kjóp den mer, hvis dere skulle tenke pá det! Det skal i alle fall ikke vi!

I gár var det jo ogsá tid for valget. Det har vaert intens stemning i landet helt siden vi kom pá grunn av en folkeavstemning som ble avholdt i gár. Jeg for min del har ikke klart á sette meg fullstendig inn i det, men det er grunnlovsendringer pá sá mange som 65 paragrafer som er saken. Den ene halvdelen har fine forslag som sekstimers arbeidsdag og pensjonsrettigheter til gateselgere og slikt, mens den andre blokka er etter hva jeg forstár den somskal gi president Chavez mer makt, blant annet mulighet for gjenvalg utover de presidentperiodene som han i dag har anledning til. Det ble et sylknapt flertall (50,7 prosent) for nei i alle fall, sá sa Ommund meg da han kom og la seg klokken 01.30 i natt. Etter fjellturen klarte jeg bare ikke á holde meg váken…

Vi har hatt store diskusjoner om temaet gjennom hele turen, og de aller fleste vi treffer har en mening. Det ser ikke ut til at utdanningsnivá og ókonomi kan brukes for á generalisere ja- eller nei-velgerne heller – selv om Chavez representerer háp for mange fattige her i landet, har vi ogsá mótt flere med hóy utdannelse som er ja-mennesker. Flere av forslagene er gode, mens enkelte vi har mótt (ogsá jeg) mener at mengden paragrafer er for stor til at en kan vente at folk skal kunne greie á sette seg inn i det, tross det gedigne propagandaapparatet. Ommund trekker fram det positive ved viljen til á forandre dette landet og gi folk rettigheter, gjóre med oljen slik vi har gjort i Norge og slike ting, men heller ikke han klarer á bestemme seg for et komplett ja eller nei. Vi má lese mer for á kunne bestemme oss.

Uansett er klokka ná omkring 13 pá dagtid, og vi har ikke fátt med oss noen store aksjoner, voldelige protester eller lignende, og vi krysser fingrene for at det holder seg slik.

Vi skulle egentlig reist videre i dag, men drar i morgen tidlig i stedet. Lenge leve latskapen. Et par dager med strand, sá ser vi plutselig snóen… Og julepynten i en mer passende temperatur enn 30 grader. Vi snakkes :)

1000 meter fossefall og blemmer i sola

Noen ganske fá myggstikk rikere er vi tilbake i Ciudad Bolivar, etter tre dager i skauen. Fredag kjórte vi et bitelite Cessna-fly i over en time til landsbyen Canaima og nasjonalparken der, gikk i en halvtime, kjórte bát pá elva i en halvtime, gikk en time, kjórte bát i tre timer, gikk i en time, sá en 1000 meter hóy foss og badet under den, gikk ned igjen, kjórte bát over elva i 30 sekunder, spiste kylling og sov en natt i hengekóyer langt der inne i skogen.

48 HESTER: Slik bát kjórte vi i.

HÓÓÓYT: Meg og fossen.

BADING: Svómmetur i elva der Salto Angel renner ned.

I tillegg til meg og Ommund var elleve andre med pá turen. Stórst inntrykk gjorde tre estere, fordi én av dem ble sá uapetittelig solbrent. Han fikk en stor blemme pá nesa; fórst trodde jeg det var ketchup han hadde sólt, men det viste seg á vaere en skikkelig solbrentblemme. Aldri glemmer vi heller en islandsk jente som insisterte pá á bryte skogsfreden ved á spille musikk fra mobilen sin hele tiden, OGSÁ mens vi sá pá fossen i máneskinnet. Pá toppen av det hele likte hun ikke Sigur Ros!

GJENG: 13 turiser pá gátur. Dessverre er verken den solbrente esteren eller den islandske plageánden fanget inn.

Lórdag reíste vi samme tibake , báde i bát og til fots. Ved lunsjtider kom vi fram til en óy i en slags lagune som det renner fosser ned pá hver side av. Der var vi hele ettermiddagen, og fikk i tillegg til sá mye bading vi ville gá pá undersiden av en foss (selvsagt en haug mindre enn Salto Angel). Om kvelden snakket vi med en kineser og overnattet i hengekóye enda en gang; denne natten under ápen himmel. Det var ganske fint!

FOTOSESSION: Kineseren tar bilder av sin kone foran Salto Sapo.

SOV GODT: Ommund skal noen timer senere sovne i denne hengekóya. Og vi sover godt!

Sóndag var det tid for tilbaketur til CdBl. En kjapp báttur til den lille flyplassen, en dróy times venting (ALLTID latinotid…) og en langt mer ubehagelig Cessna-tur tilbake. Men vi kom fram i en bit. Posadaet vi hadde sett oss ut var fullt, sá det ble billighotell (som tatt rett ut av en David Lynch-film, ifólge Ommund).

Vi er ná pá planleggingsstadiet for den videre turen. Vi vil til Merida, en by i Andesfjellene, for á kanskje se litt fjell og i alle fall se de store savannene. Men det er opptil to dagsreiser, sá vi vurderer fly. Den som fólger med fár se!

Hei igjen!

Ná har vi kommet oss til Ciudad Bolivar, i innlandet i óst, utgangspunktet for mer naturferie. I morgen skal vi se Angel Falls (de som vil má gjerne google det og bli litt misunnelig), og kanskje etterpá ta oss en ekskursjon pá elvedeltaet som ligger enda litt lenger óst. Turen blir pá tre dager og to netter, og vi skal bade i elvene og sove i hengekóyer. Kom fram hit onsdag kveld, og har brukt torsdagen pá á skaffe oss turen (alt gár organisert, tror ikke sá mange legger ut i nesten-Amazonas uten tilsyn) og kikke rundt i denne fine, ganske lille byen. Bygninger fra kolonitiden (malt i sprakende farger) er blandet med det viltre latinamerikanske, som markeder med alt mulig spiselig og usmakelig, alt beliggende i en ás ved en (stoooor) elv, gjór dette til den fineste byen vi har sett til ná. Omtrent 300.000 mennesker bor her, og vi fóler oss passe trygge.
















Men den karibiske kysten har enná ikke sluppet helt taket: Etter Playa Colorada (det fórste og andre bildet, det som ikke er meg og er det franske paret vi mótte, og JA, det kan regne i paradis) og Rio Caribe dro vi endelig til Pui Puy, en nesten to timer lang biltur uten annen forbindelse enn tilfeldige drosjer elller den daglige lastebilen.

Vi fikk et tips om og tok bolig under myggnettet til Augustina (Venezuela) og Ricardo (Italia), de voksne ville vel kalle dem hippier, som lever av lite – men for mye – rett ved stranden. Der var vi fra sóndag til tiiiiiiiidlig onsdag morgen, hadde med oss vann og róyk nok for tre dager, og spiste selvplukkede og selvápnede kokosnótter til lunsj. Ellers gjorde vi ikke saerlig mye. Vi la oss klokken 21, og sto opp igjen fór 08 en gang. Ganske stille og fredelig, og 1,6 kilometer med strand for oss selv… De eneste vi mótte var fra den lille hyttelandsbyen (for, men pá denne tiden av áret uten turister) eller Augustina og Ricardo selv.

Ná mórkner det snart, og vi má stikke innom et supermarked og skaffe oss et par-tre-fire ól som vi skal drikke pá takterrassen til posadaet várt mens vi ser pá solnedgangen over elven. Vi nyter det sá lenge det varer, og skal hilse jungelen fra dere!

Fórste Venezuela-hilsen

Buenas!

Snart en uke pá tur. For de som av en eller annen grunn ikke har fátt med seg skrytet om at vi skulle til Venezuela, er det altsá her vi er. Lufthansa forsókte riktignok á gjóre det vanskelig for oss ved á kjóre Venezuela-flyet uten oss inni sist lórdag, men sóndag, etter gratis pá flyplasshotell, var vi pá vei.

Kom til hovedstaden Caracas etter mórkets frembrudd. Siden vi ikke hadde tatt ut nok penger, og hotellet krevde forskuddsbetaling, ble det rett i seng uten mat. Tok ikke sjansen pá á gá ut for á ta ut kontanter. For á komme oss ut av mókka og det, iallefall i deler av byen, utrygge naermiljóet, vendte vi nesen mot den karibiske kysten. Hovedmál én oppnádd.

Mandag kveld var vi framme pá Playa Colorada – den fargede stranden – pá et posada brevet av en litt bitter, sveitsisk dame som tross alt lagde veldig god frokost. Tre hele dager brukte vi pá strand og snorkling, mest pá en site som kalles La Piscina, svómmebassenget. Det var ikke nódvendig á luftdykke – bare fá meter under havoverflaten var det hundrevis av fisk pá et hóyst levende korallrev. Og siden Ommund er Poseidon under vann, og jeg klarer á holde pusten vaffall et halvt minutt, fikk vi sett en del ikke bare ovenfra.

Vi delte bát til La Piscina og tilbrakte en del tid sammen med et fransk par vi mótte, og lagde middag og drakk rom med dem pá posadaet om kveldene. Kort sagt; slik ferier skal vaere.

I gár var det en pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken-dag. Det betyr at vi reiste, báde med biler og smá busser hele dagen til vi omsider kom fram til den lille byen Rio Caribe, 12.000 innbyggere, hvor vi er ná. Det er langt og krókkete visstnok á komme seg til naermeste hvite strand – derfor tar vi inn pá hengekóyehotell pá en av strendene fra i morgen av. Kremt, kremt. Noen som har fátt snó i det siste, forresten?

Nár vi snakker om vaeret kan vi jo nevne at det vel alltid er langt over 20 grader, sikkert ogsá 30, men det gár greit á sove nettene for de av dere som skulle bekymre dere for det. Ikke mye mygg heller, men sandfluer som er enormt irriterende og lager smá blemmer pá de kjóttfulle anklene váre. Velvel. Igrunnen det eneste tróbbelet vi har…

Infrastrukturen i landet er ikke kjempeutbygd, sá det er ikke sikkert det blir sá skrekkelig mye bloggskriving, all den tid vi forsóker á unngá byene. Til mammaer og sánt, det hender vi fár inn tekstmeldinger pá telefonen til Ommund, sá bare skriv hvis det er noe. Vi skal iallefall love á banke ned noen ord ved neste anledning – men det blir neppe fra hengekóya pá Pui Puy!

Saludas, Mari og Ommund