Om artenes opprinnelse

For over 100 år siden kom Charles Darwin til øygruppa Galapagos. Etter oppholdet der skrev han nø sånt som at "Det er ikke de sterkeste eller mest intelligente som overlever - men de som best kan tilpasse seg forndring." Og vi må få si at det ikke har vært veldig vanskelig å tilpasse seg livet i Ecuador.


Vi skrev sist da vi ankom Quito, Ecuador. Dagen etterpå satte vi oss rett på flyet til øygruppa i Stillehavet som nå tilhører Ecuador. Alle fire i god behold, men en iPhone fattigere (stjålet på flyet(!), dro vi videre på Galapagos-cruise med en gang vi landet på en av øygruppas to flyplasser. Det første som møtte oss var sjøløver som tok seg en formiddagslur der vi entret gummibåten for å komme oss ut til båten vi skulle være på i tre døgn. Den var som en liten cruisebåt (i alle fall tror vi det, maten var digg og folka som jobba på båten hadde hvite klær). Totalt var vi 12 passasjerer om bord på båten, og lå innkvartert i dobbeltlugarer med eget bad (!).

Første ettermiddag stoppa vi på en strand på en av de små øyene og fikk snorkle og bade. Flere sjøløver. Store stimer av akvariefisk som ikke var redd oss i det hele tatt. Og slik fortsatte det. Hver formiddag og ettermiddag en ny øy og et nytt snorklested. Ingen dyr var særlig skeptiske til oss, og vi så både hai, sjøløver, pingviner og havskilpadder under vann. Over vann så vi seler som solte seg, iguaner og en drøss med fugler. Første morgen våknet vi til en sjøløve som tok en hvil bak på båten. Haier som svømte under oss før frokost. Bare for at dere skal få et lite inntrykk :)


For Ommund gjorde det dessuten stort inntrykk at oljearbeiderne i Ecuador jobber 1-2. Ikke 2-4. De samme selskapene som borer etter olje i Norge, gjòr det i Ecuador også. En av de som har jobba for dem, var Alfredo. En plugg av en mann i midten av førrtiårene. Alfredo begynte som sjømann og var i El Salvador dagen da Monseñor Romero ble skutt, og i Nicaragua i dagene da Ortega og Sandinistene tok makten. Han hadde seilt litt i Europa og Nord-Amerika også. Det ble litt kaldt sa han. Etter at han slutta som sjømann, begynte han som oljearbeider. Han jobba som roughneck på rigger rundt omkring i Ecuador. Til lands og til havs. Han fortalte oss at lønna var grei, men at arbeidsforholdene var forferdelige. Tungt, hardt arbeid, og manglende fokus på sikkerhet. Han gjorde store øyne da Ommund fortalte om norske oljearbeidere. Som jobba to uker på, og fire uker av. De samme selskapene, som i Norge er snille og har gode forhold til fagforeninger og myndigheter, gir sine arbeidere to uker på, og en uke av i Ecuador. Når Alfredo sa farvel, reiste han knyttneven og sa "Un solo puño, un solo ideal!" En samla knyttneve, et samla ideal. Ommund grubla lenge pà internasjonal fagforening etter møtet med Alfredo. Han vil bli husket.

Oppgira og mette på inntrykk var vi tilbake i Quito onsdag ettermiddag. Siden da har vi vært på ekvator, tatt gondolbane over ekvatorlandets hovedstad (fra rundt 3000 til 4100 m.o.h.) og handlet på det som er det største markedet vi hittil har sett (Otavalo, to timer fra hovedstaden).

Når jeg skriver er mamma nyss sendt hjemover, og jeg, Ommund og Kjersti slår ihjel tid før vi hopper på flyet til Costa Rica. Karibien, nå kommer vi!

(PS: Mer blogg her: kjerstistokka.blogspot.com)