Fórste Venezuela-hilsen

Buenas!

Snart en uke pá tur. For de som av en eller annen grunn ikke har fátt med seg skrytet om at vi skulle til Venezuela, er det altsá her vi er. Lufthansa forsókte riktignok á gjóre det vanskelig for oss ved á kjóre Venezuela-flyet uten oss inni sist lórdag, men sóndag, etter gratis pá flyplasshotell, var vi pá vei.

Kom til hovedstaden Caracas etter mórkets frembrudd. Siden vi ikke hadde tatt ut nok penger, og hotellet krevde forskuddsbetaling, ble det rett i seng uten mat. Tok ikke sjansen pá á gá ut for á ta ut kontanter. For á komme oss ut av mókka og det, iallefall i deler av byen, utrygge naermiljóet, vendte vi nesen mot den karibiske kysten. Hovedmál én oppnádd.

Mandag kveld var vi framme pá Playa Colorada – den fargede stranden – pá et posada brevet av en litt bitter, sveitsisk dame som tross alt lagde veldig god frokost. Tre hele dager brukte vi pá strand og snorkling, mest pá en site som kalles La Piscina, svómmebassenget. Det var ikke nódvendig á luftdykke – bare fá meter under havoverflaten var det hundrevis av fisk pá et hóyst levende korallrev. Og siden Ommund er Poseidon under vann, og jeg klarer á holde pusten vaffall et halvt minutt, fikk vi sett en del ikke bare ovenfra.

Vi delte bát til La Piscina og tilbrakte en del tid sammen med et fransk par vi mótte, og lagde middag og drakk rom med dem pá posadaet om kveldene. Kort sagt; slik ferier skal vaere.

I gár var det en pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken-dag. Det betyr at vi reiste, báde med biler og smá busser hele dagen til vi omsider kom fram til den lille byen Rio Caribe, 12.000 innbyggere, hvor vi er ná. Det er langt og krókkete visstnok á komme seg til naermeste hvite strand – derfor tar vi inn pá hengekóyehotell pá en av strendene fra i morgen av. Kremt, kremt. Noen som har fátt snó i det siste, forresten?

Nár vi snakker om vaeret kan vi jo nevne at det vel alltid er langt over 20 grader, sikkert ogsá 30, men det gár greit á sove nettene for de av dere som skulle bekymre dere for det. Ikke mye mygg heller, men sandfluer som er enormt irriterende og lager smá blemmer pá de kjóttfulle anklene váre. Velvel. Igrunnen det eneste tróbbelet vi har…

Infrastrukturen i landet er ikke kjempeutbygd, sá det er ikke sikkert det blir sá skrekkelig mye bloggskriving, all den tid vi forsóker á unngá byene. Til mammaer og sánt, det hender vi fár inn tekstmeldinger pá telefonen til Ommund, sá bare skriv hvis det er noe. Vi skal iallefall love á banke ned noen ord ved neste anledning – men det blir neppe fra hengekóya pá Pui Puy!

Saludas, Mari og Ommund