Vi dro ikke til Merida i Andes-fjellene likevel, men til Coro, nordvest i landet. Herfra kommer nemlig Betty, hun vi helt tilfeldig mótte pá flyplassen i Frankfurt. Etter á nesten ha frosset ihjel pá bussen hitover (fórst natttbuss fra Ciudad Bolivar, deretter mindre lokalbuss fra Valencia til Coro, en total reisetid pá over 15 timer) ankom vi kolonibyen, som har 300.000 innbyggere. Tross det kan vi gá ute i byen ogsá om kvelden, og det har vaert behagelig i de til ná fem dagene vi har vaert her.
Onsdag mótte vi Betty, som flinkt og fint fulgte oss rundt i byen og var verdens beste guide. Det beste vi sá var nok órkenen (ja!) som ligger vegg i vegg med byen. Dessverre fikk vi bare den ettermiddagen og kvelden sammen med henne, for hun mátte til Caracas for á ordne en masse greier fór bryllupet med den sveitsiske kjaeresten sin i februar.
Torsdag og fredag hadde vi rolige dager i byen, med masse kaffe og kafeer og loffing rundt omkring. Vi sá flere harry klaer, flere plastdingser og mobildeksle som vi ikke ville kjópe. Slik er det pá shopping i dette landet – det tror jeg vi kan konkludere med. Det er et stykke mellom hver gang vi finner en kjempeflott ting som vi tenker at vi bare má ha…
Lórdag dro vi til Adicura, en liten landsby pá Peninsula de Paraguaya, en halvóy som ligger rett utenfor Coro. Det var godt á bade igjen etter nesten en uke uten, men ellers var det ikke sá mye á se. Vi har kanskje sett de aller fineste strendene i landet allerede, hvem vet?
Sóndag skulle vi bestige Cerro Santa Ana, et fjell som ogsá er pá Peninsula de Paraguaya. Vi tok buss og buss i nesten halvannen time for á komme til landsbyen ved foten av det, og selv om vi egentlig ikke hadde lov til á starte turen etetr klokken 09 om morgenen pá grunn av den ekstreme heten midt pá dagen, gjorde vi det likevel (cirka 09.25). Jeg mátte dessverre gi opp etter litt mer enn to tredeler av turen, det ble bare for varmt… Ommund kom seg litt lenger opp, men utsikten var flott uansett. Halvóya er omtrent 50 km bred fra óst til vest og litt lengre fra sór til nord, og siden fjellet stikker 830 meter opp nesten fra havnivá, sá vi et godt stykke rundt omkring.
Sóndag kved fikk vi hóre fra de som driver posadaet várt at (i alle fall noen) av de som skriver i Lonely (eller lo-ne-li som de spansktalende uttaler det) Planet, reiseboka vi har med og som MAAANGE andre ogsá bruker, pá langt naer er verdt pengene. Han som hadde sjekket ut várt posada hadde fórst forsókt á presse til seg et gratis rom, uten á fá det, kommet likevel, kunne ikke snakke spansk (hvordan fár man da informasjon i et land hvor nesten ingen snakker engelsk?), og etter han hadde reist, spurte han de som jobber pá posadaet etter det meste av informasjonen som senere kom pá trykk i boka. Herlig? Ikke kjóp den mer, hvis dere skulle tenke pá det! Det skal i alle fall ikke vi!
I gár var det jo ogsá tid for valget. Det har vaert intens stemning i landet helt siden vi kom pá grunn av en folkeavstemning som ble avholdt i gár. Jeg for min del har ikke klart á sette meg fullstendig inn i det, men det er grunnlovsendringer pá sá mange som 65 paragrafer som er saken. Den ene halvdelen har fine forslag som sekstimers arbeidsdag og pensjonsrettigheter til gateselgere og slikt, mens den andre blokka er etter hva jeg forstár den somskal gi president Chavez mer makt, blant annet mulighet for gjenvalg utover de presidentperiodene som han i dag har anledning til. Det ble et sylknapt flertall (50,7 prosent) for nei i alle fall, sá sa Ommund meg da han kom og la seg klokken 01.30 i natt. Etter fjellturen klarte jeg bare ikke á holde meg váken…
Vi har hatt store diskusjoner om temaet gjennom hele turen, og de aller fleste vi treffer har en mening. Det ser ikke ut til at utdanningsnivá og ókonomi kan brukes for á generalisere ja- eller nei-velgerne heller – selv om Chavez representerer háp for mange fattige her i landet, har vi ogsá mótt flere med hóy utdannelse som er ja-mennesker. Flere av forslagene er gode, mens enkelte vi har mótt (ogsá jeg) mener at mengden paragrafer er for stor til at en kan vente at folk skal kunne greie á sette seg inn i det, tross det gedigne propagandaapparatet. Ommund trekker fram det positive ved viljen til á forandre dette landet og gi folk rettigheter, gjóre med oljen slik vi har gjort i Norge og slike ting, men heller ikke han klarer á bestemme seg for et komplett ja eller nei. Vi má lese mer for á kunne bestemme oss.
Uansett er klokka ná omkring 13 pá dagtid, og vi har ikke fátt med oss noen store aksjoner, voldelige protester eller lignende, og vi krysser fingrene for at det holder seg slik.
Vi skulle egentlig reist videre i dag, men drar i morgen tidlig i stedet. Lenge leve latskapen. Et par dager med strand, sá ser vi plutselig snóen… Og julepynten i en mer passende temperatur enn 30 grader. Vi snakkes :)
tirsdag 4. desember 2007
mandag 26. november 2007
1000 meter fossefall og blemmer i sola
Noen ganske fá myggstikk rikere er vi tilbake i Ciudad Bolivar, etter tre dager i skauen. Fredag kjórte vi et bitelite Cessna-fly i over en time til landsbyen Canaima og nasjonalparken der, gikk i en halvtime, kjórte bát pá elva i en halvtime, gikk en time, kjórte bát i tre timer, gikk i en time, sá en 1000 meter hóy foss og badet under den, gikk ned igjen, kjórte bát over elva i 30 sekunder, spiste kylling og sov en natt i hengekóyer langt der inne i skogen.
48 HESTER: Slik bát kjórte vi i.
HÓÓÓYT: Meg og fossen.
BADING: Svómmetur i elva der Salto Angel renner ned.
Lórdag reíste vi samme tibake , báde i bát og til fots. Ved lunsjtider kom vi fram til en óy i en slags lagune som det renner fosser ned pá hver side av. Der var vi hele ettermiddagen, og fikk i tillegg til sá mye bading vi ville gá pá undersiden av en foss (selvsagt en haug mindre enn Salto Angel). Om kvelden snakket vi med en kineser og overnattet i hengekóye enda en gang; denne natten under ápen himmel. Det var ganske fint!
SOV GODT: Ommund skal noen timer senere sovne i denne hengekóya. Og vi sover godt!
48 HESTER: Slik bát kjórte vi i.
HÓÓÓYT: Meg og fossen.
BADING: Svómmetur i elva der Salto Angel renner ned.I tillegg til meg og Ommund var elleve andre med pá turen. Stórst inntrykk gjorde tre estere, fordi én av dem ble sá uapetittelig solbrent. Han fikk en stor blemme pá nesa; fórst trodde jeg det var ketchup han hadde sólt, men det viste seg á vaere en skikkelig solbrentblemme. Aldri glemmer vi heller en islandsk jente som insisterte pá á bryte skogsfreden ved á spille musikk fra mobilen sin hele tiden, OGSÁ mens vi sá pá fossen i máneskinnet. Pá toppen av det hele likte hun ikke Sigur Ros!
GJENG: 13 turiser pá gátur. Dessverre er verken den solbrente esteren eller den islandske plageánden fanget inn.
Lórdag reíste vi samme tibake , báde i bát og til fots. Ved lunsjtider kom vi fram til en óy i en slags lagune som det renner fosser ned pá hver side av. Der var vi hele ettermiddagen, og fikk i tillegg til sá mye bading vi ville gá pá undersiden av en foss (selvsagt en haug mindre enn Salto Angel). Om kvelden snakket vi med en kineser og overnattet i hengekóye enda en gang; denne natten under ápen himmel. Det var ganske fint!
FOTOSESSION: Kineseren tar bilder av sin kone foran Salto Sapo.
SOV GODT: Ommund skal noen timer senere sovne i denne hengekóya. Og vi sover godt!Sóndag var det tid for tilbaketur til CdBl. En kjapp báttur til den lille flyplassen, en dróy times venting (ALLTID latinotid…) og en langt mer ubehagelig Cessna-tur tilbake. Men vi kom fram i en bit. Posadaet vi hadde sett oss ut var fullt, sá det ble billighotell (som tatt rett ut av en David Lynch-film, ifólge Ommund).
Vi er ná pá planleggingsstadiet for den videre turen. Vi vil til Merida, en by i Andesfjellene, for á kanskje se litt fjell og i alle fall se de store savannene. Men det er opptil to dagsreiser, sá vi vurderer fly. Den som fólger med fár se!
Vi er ná pá planleggingsstadiet for den videre turen. Vi vil til Merida, en by i Andesfjellene, for á kanskje se litt fjell og i alle fall se de store savannene. Men det er opptil to dagsreiser, sá vi vurderer fly. Den som fólger med fár se!
fredag 23. november 2007
Hei igjen!
Ná har vi kommet oss til Ciudad Bolivar, i innlandet i óst, utgangspunktet for mer naturferie. I morgen skal vi se Angel Falls (de som vil má gjerne google det og bli litt misunnelig), og kanskje etterpá ta oss en ekskursjon pá elvedeltaet som ligger enda litt lenger óst. Turen blir pá tre dager og to netter, og vi skal bade i elvene og sove i hengekóyer. Kom fram hit onsdag kveld, og har brukt torsdagen pá á skaffe oss turen (alt gár organisert, tror ikke sá mange legger ut i nesten-Amazonas uten tilsyn) og kikke rundt i denne fine, ganske lille byen. Bygninger fra kolonitiden (malt i sprakende farger) er blandet med det viltre latinamerikanske, som markeder med alt mulig spiselig og usmakelig, alt beliggende i en ás ved en (stoooor) elv, gjór dette til den fineste byen vi har sett til ná. Omtrent 300.000 mennesker bor her, og vi fóler oss passe trygge.
Men den karibiske kysten har enná ikke sluppet helt taket: Etter Playa Colorada (det fórste og andre bildet, det som ikke er meg og er det franske paret vi mótte, og JA, det kan regne i paradis) og Rio Caribe dro vi endelig til Pui Puy, en nesten to timer lang biltur uten annen forbindelse enn tilfeldige drosjer elller den daglige lastebilen.
Vi fikk et tips om og tok bolig under myggnettet til Augustina (Venezuela) og Ricardo (Italia), de voksne ville vel kalle dem hippier, som lever av lite – men for mye – rett ved stranden. Der var vi fra sóndag til tiiiiiiiidlig onsdag morgen, hadde med oss vann og róyk nok for tre dager, og spiste selvplukkede og selvápnede kokosnótter til lunsj. Ellers gjorde vi ikke saerlig mye. Vi la oss klokken 21, og sto opp igjen fór 08 en gang. Ganske stille og fredelig, og 1,6 kilometer med strand for oss selv… De eneste vi mótte var fra den lille hyttelandsbyen (for, men pá denne tiden av áret uten turister) eller Augustina og Ricardo selv.
Ná mórkner det snart, og vi má stikke innom et supermarked og skaffe oss et par-tre-fire ól som vi skal drikke pá takterrassen til posadaet várt mens vi ser pá solnedgangen over elven. Vi nyter det sá lenge det varer, og skal hilse jungelen fra dere!
Ná har vi kommet oss til Ciudad Bolivar, i innlandet i óst, utgangspunktet for mer naturferie. I morgen skal vi se Angel Falls (de som vil má gjerne google det og bli litt misunnelig), og kanskje etterpá ta oss en ekskursjon pá elvedeltaet som ligger enda litt lenger óst. Turen blir pá tre dager og to netter, og vi skal bade i elvene og sove i hengekóyer. Kom fram hit onsdag kveld, og har brukt torsdagen pá á skaffe oss turen (alt gár organisert, tror ikke sá mange legger ut i nesten-Amazonas uten tilsyn) og kikke rundt i denne fine, ganske lille byen. Bygninger fra kolonitiden (malt i sprakende farger) er blandet med det viltre latinamerikanske, som markeder med alt mulig spiselig og usmakelig, alt beliggende i en ás ved en (stoooor) elv, gjór dette til den fineste byen vi har sett til ná. Omtrent 300.000 mennesker bor her, og vi fóler oss passe trygge.
Men den karibiske kysten har enná ikke sluppet helt taket: Etter Playa Colorada (det fórste og andre bildet, det som ikke er meg og er det franske paret vi mótte, og JA, det kan regne i paradis) og Rio Caribe dro vi endelig til Pui Puy, en nesten to timer lang biltur uten annen forbindelse enn tilfeldige drosjer elller den daglige lastebilen.
Vi fikk et tips om og tok bolig under myggnettet til Augustina (Venezuela) og Ricardo (Italia), de voksne ville vel kalle dem hippier, som lever av lite – men for mye – rett ved stranden. Der var vi fra sóndag til tiiiiiiiidlig onsdag morgen, hadde med oss vann og róyk nok for tre dager, og spiste selvplukkede og selvápnede kokosnótter til lunsj. Ellers gjorde vi ikke saerlig mye. Vi la oss klokken 21, og sto opp igjen fór 08 en gang. Ganske stille og fredelig, og 1,6 kilometer med strand for oss selv… De eneste vi mótte var fra den lille hyttelandsbyen (for, men pá denne tiden av áret uten turister) eller Augustina og Ricardo selv.Ná mórkner det snart, og vi má stikke innom et supermarked og skaffe oss et par-tre-fire ól som vi skal drikke pá takterrassen til posadaet várt mens vi ser pá solnedgangen over elven. Vi nyter det sá lenge det varer, og skal hilse jungelen fra dere!
lørdag 17. november 2007
Fórste Venezuela-hilsen
Buenas!
Snart en uke pá tur. For de som av en eller annen grunn ikke har fátt med seg skrytet om at vi skulle til Venezuela, er det altsá her vi er. Lufthansa forsókte riktignok á gjóre det vanskelig for oss ved á kjóre Venezuela-flyet uten oss inni sist lórdag, men sóndag, etter gratis pá flyplasshotell, var vi pá vei.
Kom til hovedstaden Caracas etter mórkets frembrudd. Siden vi ikke hadde tatt ut nok penger, og hotellet krevde forskuddsbetaling, ble det rett i seng uten mat. Tok ikke sjansen pá á gá ut for á ta ut kontanter. For á komme oss ut av mókka og det, iallefall i deler av byen, utrygge naermiljóet, vendte vi nesen mot den karibiske kysten. Hovedmál én oppnádd.
Mandag kveld var vi framme pá Playa Colorada – den fargede stranden – pá et posada brevet av en litt bitter, sveitsisk dame som tross alt lagde veldig god frokost. Tre hele dager brukte vi pá strand og snorkling, mest pá en site som kalles La Piscina, svómmebassenget. Det var ikke nódvendig á luftdykke – bare fá meter under havoverflaten var det hundrevis av fisk pá et hóyst levende korallrev. Og siden Ommund er Poseidon under vann, og jeg klarer á holde pusten vaffall et halvt minutt, fikk vi sett en del ikke bare ovenfra.
Vi delte bát til La Piscina og tilbrakte en del tid sammen med et fransk par vi mótte, og lagde middag og drakk rom med dem pá posadaet om kveldene. Kort sagt; slik ferier skal vaere.
I gár var det en pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken-dag. Det betyr at vi reiste, báde med biler og smá busser hele dagen til vi omsider kom fram til den lille byen Rio Caribe, 12.000 innbyggere, hvor vi er ná. Det er langt og krókkete visstnok á komme seg til naermeste hvite strand – derfor tar vi inn pá hengekóyehotell pá en av strendene fra i morgen av. Kremt, kremt. Noen som har fátt snó i det siste, forresten?
Nár vi snakker om vaeret kan vi jo nevne at det vel alltid er langt over 20 grader, sikkert ogsá 30, men det gár greit á sove nettene for de av dere som skulle bekymre dere for det. Ikke mye mygg heller, men sandfluer som er enormt irriterende og lager smá blemmer pá de kjóttfulle anklene váre. Velvel. Igrunnen det eneste tróbbelet vi har…
Infrastrukturen i landet er ikke kjempeutbygd, sá det er ikke sikkert det blir sá skrekkelig mye bloggskriving, all den tid vi forsóker á unngá byene. Til mammaer og sánt, det hender vi fár inn tekstmeldinger pá telefonen til Ommund, sá bare skriv hvis det er noe. Vi skal iallefall love á banke ned noen ord ved neste anledning – men det blir neppe fra hengekóya pá Pui Puy!
Saludas, Mari og Ommund
Snart en uke pá tur. For de som av en eller annen grunn ikke har fátt med seg skrytet om at vi skulle til Venezuela, er det altsá her vi er. Lufthansa forsókte riktignok á gjóre det vanskelig for oss ved á kjóre Venezuela-flyet uten oss inni sist lórdag, men sóndag, etter gratis pá flyplasshotell, var vi pá vei.
Kom til hovedstaden Caracas etter mórkets frembrudd. Siden vi ikke hadde tatt ut nok penger, og hotellet krevde forskuddsbetaling, ble det rett i seng uten mat. Tok ikke sjansen pá á gá ut for á ta ut kontanter. For á komme oss ut av mókka og det, iallefall i deler av byen, utrygge naermiljóet, vendte vi nesen mot den karibiske kysten. Hovedmál én oppnádd.
Mandag kveld var vi framme pá Playa Colorada – den fargede stranden – pá et posada brevet av en litt bitter, sveitsisk dame som tross alt lagde veldig god frokost. Tre hele dager brukte vi pá strand og snorkling, mest pá en site som kalles La Piscina, svómmebassenget. Det var ikke nódvendig á luftdykke – bare fá meter under havoverflaten var det hundrevis av fisk pá et hóyst levende korallrev. Og siden Ommund er Poseidon under vann, og jeg klarer á holde pusten vaffall et halvt minutt, fikk vi sett en del ikke bare ovenfra.
Vi delte bát til La Piscina og tilbrakte en del tid sammen med et fransk par vi mótte, og lagde middag og drakk rom med dem pá posadaet om kveldene. Kort sagt; slik ferier skal vaere.
I gár var det en pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken, pá med sekken, av med sekken-dag. Det betyr at vi reiste, báde med biler og smá busser hele dagen til vi omsider kom fram til den lille byen Rio Caribe, 12.000 innbyggere, hvor vi er ná. Det er langt og krókkete visstnok á komme seg til naermeste hvite strand – derfor tar vi inn pá hengekóyehotell pá en av strendene fra i morgen av. Kremt, kremt. Noen som har fátt snó i det siste, forresten?
Nár vi snakker om vaeret kan vi jo nevne at det vel alltid er langt over 20 grader, sikkert ogsá 30, men det gár greit á sove nettene for de av dere som skulle bekymre dere for det. Ikke mye mygg heller, men sandfluer som er enormt irriterende og lager smá blemmer pá de kjóttfulle anklene váre. Velvel. Igrunnen det eneste tróbbelet vi har…
Infrastrukturen i landet er ikke kjempeutbygd, sá det er ikke sikkert det blir sá skrekkelig mye bloggskriving, all den tid vi forsóker á unngá byene. Til mammaer og sánt, det hender vi fár inn tekstmeldinger pá telefonen til Ommund, sá bare skriv hvis det er noe. Vi skal iallefall love á banke ned noen ord ved neste anledning – men det blir neppe fra hengekóya pá Pui Puy!
Saludas, Mari og Ommund
onsdag 18. april 2007
Rjukanfossen, gá hjem og vogg!
Etter en tur innom Salta, lenger nord i landet enn sist jeg skrev (Tucuman), dro vi lórdag natt óstover. Da vi ankom Corrientes tidlig sóndag morgen fant vi ut at siden vi var sá vant til á sitte pá buss allerede, kunne vi like godt ta de neste ti timene til Puerto Iguazu og et av turens lengst planlagte mál: Cataratas de Iguazu, et gigantisk vannfall som ligger pá grensen mellom Brasil, Argetnina og Paraguay (selve fossefallene deles mellom de to fórstnevnte land).
Endelig fikk vi varmen vi sá sárt har lengtet etter siden hósten ankom Argentina i slutten av februar. Og ikke bare det. Mandag sá vi det spektakulaere naturfenomenet fra Brasil-siden (bare en tjue minutters busstur til nabolandet) og tirsdag fra Argentina. Det var stort. Jeg nóyer meg med dette sánn ordmessig, og lar bildene tale for seg.
EN LITEN DEL: Dette er omtrent en tredel av de totale fossefallene, sett fra den aregntinske siden. Har ikke vidvinkel :)
FUGLELIV: Hele nasjonalparken, báde pá argentinsk og brasiliansk side, er tell befolket av sommerfugler.
SOMMERFUGL OG FOSS: Ikke bare turister som nyter utsikten her, nei!
LYKKE: Ved La garganta del diablo, djevelstrupen. Det kraftigste av fossefallene. Nár det er 38 grader og hóy luftfuktighet fóles det fantastisk nár skyene av damp og vanndráper dusjer kroppen.
Endelig fikk vi varmen vi sá sárt har lengtet etter siden hósten ankom Argentina i slutten av februar. Og ikke bare det. Mandag sá vi det spektakulaere naturfenomenet fra Brasil-siden (bare en tjue minutters busstur til nabolandet) og tirsdag fra Argentina. Det var stort. Jeg nóyer meg med dette sánn ordmessig, og lar bildene tale for seg.
EN LITEN DEL: Dette er omtrent en tredel av de totale fossefallene, sett fra den aregntinske siden. Har ikke vidvinkel :)
FUGLELIV: Hele nasjonalparken, báde pá argentinsk og brasiliansk side, er tell befolket av sommerfugler.
SOMMERFUGL OG FOSS: Ikke bare turister som nyter utsikten her, nei!
LYKKE: Ved La garganta del diablo, djevelstrupen. Det kraftigste av fossefallene. Nár det er 38 grader og hóy luftfuktighet fóles det fantastisk nár skyene av damp og vanndráper dusjer kroppen.Vi er ná i Obera, naermeste by til SOS barnebyer-landsbyen hvor June har et fadderbarn vi skal besóke. Reisen gár videre til Montevideo i Uruguay denne helgen, og Buenos Aires nok en gang i begynnelsen av neste uke. Da skal jeg si hadet til hovedstaden og pakke sekken for godt i Argentina. Gár pá flyet over Atlanteren midt pá dagen torsdag i neste uke. Gleder meg til á se dere!
onsdag 11. april 2007
Slik feires páske i Argentina
Her er oppskriften: Palmehelgen starter pá fredag med at du blir syk, samtidig som kjaresten din og venninnen din gár ut pá byen og drikker mye rom og cola. Dagen etter gjór du ditt beste for á fá dem opp av sengen, og klarer det til slutt. Lórdagskvelden brukes som vanlig til biff og alkohol.
Palmesóndag ferires med kaffe og mate-besók hos laereren din, som du hadde siste time med fredagen fór. Kvelden brukes til á stá i kó for á fá billetter til Placebo-konsert, og deretter til á gá pá Placebo-konsert.
Mandag klokken 20 drar du sammen mned venninne og kjaereste til Mendoza for á smake pá vin. Da dere kommer fram neste morgen, oppdager dere at speilreflekskameraet til kjaeresten har blitt stjálet pá bussturen. Dagen gár med til á ta inn pá hostel, sove, spise og anmelde tyveriet - samt á hóre om en annen reisende som ble grundig bestjálet. Onsdag fár du ny kunnskap i tyverikategorien - en snik fólger etter gjester pá vei inn pá hostelet, og stjeler sekken til en britisk jente.
Senere pá dagen smaker dere sammen med en engelsk Guy pá vin og oliven til krampa tar dere, og dere kjóper ogsá med proviant slik at smakingen kan fortsette pá hostelet i flere dager.
UTFOR KANTEN: Her har June tatt bilde av meg i lufta!
Palmesóndag ferires med kaffe og mate-besók hos laereren din, som du hadde siste time med fredagen fór. Kvelden brukes til á stá i kó for á fá billetter til Placebo-konsert, og deretter til á gá pá Placebo-konsert.
Mandag klokken 20 drar du sammen mned venninne og kjaereste til Mendoza for á smake pá vin. Da dere kommer fram neste morgen, oppdager dere at speilreflekskameraet til kjaeresten har blitt stjálet pá bussturen. Dagen gár med til á ta inn pá hostel, sove, spise og anmelde tyveriet - samt á hóre om en annen reisende som ble grundig bestjálet. Onsdag fár du ny kunnskap i tyverikategorien - en snik fólger etter gjester pá vei inn pá hostelet, og stjeler sekken til en britisk jente.
Senere pá dagen smaker dere sammen med en engelsk Guy pá vin og oliven til krampa tar dere, og dere kjóper ogsá med proviant slik at smakingen kan fortsette pá hostelet i flere dager.
Torsdag tar dere en flytur over Mendoza. Flytur som i paragliding.
UTFOR KANTEN: Her har June tatt bilde av meg i lufta!
Lórdag reiser du til San Juan, en by litt nordóst for Mendoza. Bussturen tar to timer, og du planlegger en skikkelig páskeaften i fjellet (Barreal, en totuseninnbyggersby fórti minutter unna - tror du). Nár du kommer fram, fár du nok en gang bevist at selv om latinoene ikke vet svaret (hvor langt er det fra San Juan til Barreal?) sá sier de noe (fórti minutter, mens det egentlig er tre og en halv time). Din kjaereste, som som vanlig ikke er tapt bak en vogn, blir bestevenn med en taxisjáfór som kjórer dere dit for 350 kroner. I fjellet er alt fantastisk og utrolig. 2500 meter over havet (landsbyen ligger pá dróye 2000) blir dere sóndag alle solbrente og deilige etter en tur som tar seks timer. Dere ser ogsá pumaspor pá stórrelse med solbrillene dine. Se bildene under.
Her blir du til mandag etter páske, da du (etter á ha funnet ut at den eneste bussen som gár er fylt opp i to dager framover) etter to timer langs veien fár haik med en 30 ár gammel fyr som har vokst opp i fjellandskapet ved foten av Andes, og som er kjempekeen pá á snakke der dere sitter klemt sammen pá ett og et halv sete foran i pickupen hans.
Resten av mandag gár med til á finne bussen som skal ta kjaresten din tilbake til Buenos Aires og tirsdagens flybillett, samt du og venninnens bussbillett til enda lenger nord i landet. Bussen til Tucuman gár 20.30, og pá den sitter dere til neste morgen. Da har venninnen fátt fryktelig mye vondtere i halsbetennelsen, og du má finne penicilin. Det gár bra, og hun er allerede i skrivende stund bedre.
Hva gjorde du i pásken?
Hva gjorde du i pásken?
torsdag 29. mars 2007
…og plutselig fikk jeg besók
I gár var en ganske vanlig dag i Buenos Aires. Fórst skole, deretter kaffe og kake hos jentene i baren. Sá et par timer pá internett mens June var pá joggetur, og etterpá spiste vi hjemmelaget tomatsuppe til middag. Sá var det litt lekser og tv fór vi tok en tur innom baren.
Fórst et slag biljard, og sá litt vin og peanótter. Sá snakket vi litt som vanlig, hilste pá kjente og... Ja, sánt man gjór i en bar. Men plutselig mátte Laura ha meg inn pá kjókkenet for á snakke om detaljene i en tur vi skal pá om tre uker (hun skal nemlig móte oss nár vi ankommer en by i nord etter páske). Og da hun hadde sagt at jeg mátte ringe meg fór vi kom dit for á avtale mótetid, sá kom June inn. Og sa at det var noen her jeg sikkert ville móte. Og da jeg kom ut, sto Ommund der.
Jeg har fortsatt et lite blámerke pá armen; jeg klóp meg sá hardt at det syns enda. For jeg trodde virkelig ikke det jeg sá, Ommund, her, i Buenos Aires, Argentina! Og jeg har ikke sett ham pá to máneder. Han hadde bestilt billetten for to uker siden eller noe sánt, og ”alle” visste om at han skulle komme. Og jeg hakke skjónt noen ting, ikkeno! Jeg holdt pá á dó pá meg, eller, rettere sagt, jeg dóde pá meg, faktisk.
Takk til alle som ikke rópet noen ting, og beklager, gidder ikke skrive mer. Ná skal jeg próve ut hvordan det er á ha verdens beste kjaereste – ogsá i Argentina :)
Fórst et slag biljard, og sá litt vin og peanótter. Sá snakket vi litt som vanlig, hilste pá kjente og... Ja, sánt man gjór i en bar. Men plutselig mátte Laura ha meg inn pá kjókkenet for á snakke om detaljene i en tur vi skal pá om tre uker (hun skal nemlig móte oss nár vi ankommer en by i nord etter páske). Og da hun hadde sagt at jeg mátte ringe meg fór vi kom dit for á avtale mótetid, sá kom June inn. Og sa at det var noen her jeg sikkert ville móte. Og da jeg kom ut, sto Ommund der.
Jeg har fortsatt et lite blámerke pá armen; jeg klóp meg sá hardt at det syns enda. For jeg trodde virkelig ikke det jeg sá, Ommund, her, i Buenos Aires, Argentina! Og jeg har ikke sett ham pá to máneder. Han hadde bestilt billetten for to uker siden eller noe sánt, og ”alle” visste om at han skulle komme. Og jeg hakke skjónt noen ting, ikkeno! Jeg holdt pá á dó pá meg, eller, rettere sagt, jeg dóde pá meg, faktisk.
Takk til alle som ikke rópet noen ting, og beklager, gidder ikke skrive mer. Ná skal jeg próve ut hvordan det er á ha verdens beste kjaereste – ogsá i Argentina :)
mandag 26. mars 2007
Noen fra Oslo til Stavanger 27. april?
Ná er det bare en uke igjen til vi tar pá oss reiseskoa. Den siste uken baerer preg av at vi har begynt á leve vel sá mye som á vaere pá ferie i Buenos Aires: Forrige helg var vi, i tillegg til á ta den vanlige delen i BsAs uteliv, pá Roger Waters-konsert. Siden da har vi hatt andre fokus. Árets moteuke har startet, og det har vi selvsagt ikke latt oss gá hus forbi. Med andre ord blir dette et forholdsvis tanketomt innlegg, som begynner med en liste over hva vi har brukt tiden vár pá i det siste:
- Besók hos SOS barnebyer. June har et fadderbarn i en landsby i nord som vi skal besóke pá reisen.
- Et brudeshow (!)
- Et teaterstykke pá spansk. Huseieren vár er skuespiller, og hun inviterte oss til á gá. 24 timer etter teppet gikk ned er jeg fortsatt usikker pá hva det egentlig handlet om. Antakelig overvurderte vi sprákevnene váre noe, gitt...
- Tv-titting
- Shopping, shopping og shopping
Historien bak brudeshowet at vár eldre venninne (Elena, 72) fra baren Bohemia fra tid til annen hjelper sin datter i hennes sminke-bruder-fór-bryllupet-salong. Fredag som var skulle det vaere brudeshow, og hun spurte oss for en stund siden om vi hadde lyst til á vaere med. Kult tenkte vi, og takket ja. Det var bare det at hun ikke skulle vaere med – noe vi selvsagt fant ut da det var for sent á si nei. Du kan tenke deg det var festlig á forklare pá skolen (vi har alltid ”klassens time” hver fredag hvor vi forteller hva vi skal gjóre i helgen) at ”Nei, ná skal dere hóre, av en eller annen grunn skal vi pá et brudeshow... Eh....”
Sá vi troppet opp med pene sko pá et av byens bedre hoteller og tittet pá tynne kvinner spaserende pá catwalken i hóyhaelte sko og brudeaktig undertóy. Etterpá tittet vi pá tynne kvinner spaserende pá catwalken i hóyhaelte sko og brudeaktige kjoler. Etter omtrent 40 minutter var det hele over. Vi droppet á drikke rosa champagne med designerne etterpá, men tenkte at det egentlig hadde vaert en fin tur.
Pá toppen av shoppingen gjór at det i hodet mitt med andre ord er langt flere klare minner om kjoler enn museer akkurat ná. Kanskje fordi det har blitt fire av fórstnevnte siden siste besók pá sistnevnte (til mitt forsvar eller noe sánt er det bare átte dager siden sist jeg gjorde noe skikkelig kulturelt). Men jeg tok en kjapp opptelling like fór vi reiste pá nettkafé ná i kveld, og fant ut at jeg hadde kjópt intet mindre enn sju (!) kjoler. Selvfólgelig til ulikt bruk og i en rekke farger, lengder og fasonger. Litt bekymret satt jeg meg fore á finne utav hvordan det ville bli á fá dette med seg hjem. Samt oppbevare det i BsAs mens jeg er pá tur. Det siste skal jeg vel fá til pá et vis.
Nár det gjelder det fórste, skal det gá fint á frakte alt i bagasjen til Norge. Men etter á ha sjekket litt hos SAS om bagasjeregler, fant jeg ut at (hvis jeg fortsetter shoppingen i samme tempo) jeg kommer til á mátte betale et par tusen i overvekt fra Oslo til Stavanger. Det slo meg at jeg kanskje trenger hjelp. Sá hvis du skal reise mellom de to byene fredag 27. april, etter klokken 16, og ikke har fylt opp bagasjekvoten din, ikke nól med á ta kontakt. Det loves fine premier :)
fredag 16. mars 2007
Jeg danset sá skoa revnet
Eller – siden det enná er lenge til jeg skal pá jobb, la meg fá vaere ikke spesielt tabliod og si at det ikke er sant. Mandag, tirsdag og onsdag denne uken har gátt med til tango. Som i forrige uke har kurset var fra 18 til 20, og onsdag ble timene avsluttet med en tur til en milonga (et sted man danser).
Jeg har siden starten blitt hundset litt rundt av laererinnen fordi jeg ikke har skikkelige tangosko (jeg kunne ha lánt av henne, men hun hadde for smá bein). Det tatt i betraktning, samt at gummisálene mine satt fast i gulvet da jeg skulle snurre rundt og sánn, gjorde at jeg lóp ut og kjópte et par med hóye haeler rett for milongaen. Brukte. Jeg má virkelig ha villet, for dere vet vel hvor mange sko med hóye haeler jeg har fra fór?
For á gjóre en lang historie kort: Spenna falt av fór jeg hadde tatt sá mye som en halv ocho adelante. Laereren (Cecilia) fikk tak i en nál, hadde av en eller annen grunn en trádsnelle i veska, og sydde det sammen. Men det tok jo sin halvtime, og da jeg var klar igjen, var det sá mye folk pá dansegulvet at det ikke var plass til en vaca de Noruega (ja, jeg danset som en ku, det var det jeg sa, mamma). Mennene vi hadde leid (!) sa begge det samme etter de to dansene jeg forsókte:”Joda, det gár nok bra, husk at det er veldig vanskelig, ingen klarer det i begynnelsen” men GUD som jeg IKKE misunner dem jobben deres. Snipp, snapp, snute, sá var tangoeventyret ute. I alle fall pá pause.
Som et minne om den gangen jeg var optimist vil jeg likevel beholde bildene June tok da vi óvde. Ikke sá gale, om jeg skal si det selv. Som dere ser av fotoet, kommer jeg med andre ord i ár til á holde ryggen rett mer enn en gang: Tangokurset i Buenos Aires, og 17. mai selvsagt. God helg alle sammen!
Jeg har siden starten blitt hundset litt rundt av laererinnen fordi jeg ikke har skikkelige tangosko (jeg kunne ha lánt av henne, men hun hadde for smá bein). Det tatt i betraktning, samt at gummisálene mine satt fast i gulvet da jeg skulle snurre rundt og sánn, gjorde at jeg lóp ut og kjópte et par med hóye haeler rett for milongaen. Brukte. Jeg má virkelig ha villet, for dere vet vel hvor mange sko med hóye haeler jeg har fra fór?
For á gjóre en lang historie kort: Spenna falt av fór jeg hadde tatt sá mye som en halv ocho adelante. Laereren (Cecilia) fikk tak i en nál, hadde av en eller annen grunn en trádsnelle i veska, og sydde det sammen. Men det tok jo sin halvtime, og da jeg var klar igjen, var det sá mye folk pá dansegulvet at det ikke var plass til en vaca de Noruega (ja, jeg danset som en ku, det var det jeg sa, mamma). Mennene vi hadde leid (!) sa begge det samme etter de to dansene jeg forsókte:”Joda, det gár nok bra, husk at det er veldig vanskelig, ingen klarer det i begynnelsen” men GUD som jeg IKKE misunner dem jobben deres. Snipp, snapp, snute, sá var tangoeventyret ute. I alle fall pá pause.
Som et minne om den gangen jeg var optimist vil jeg likevel beholde bildene June tok da vi óvde. Ikke sá gale, om jeg skal si det selv. Som dere ser av fotoet, kommer jeg med andre ord i ár til á holde ryggen rett mer enn en gang: Tangokurset i Buenos Aires, og 17. mai selvsagt. God helg alle sammen!
mandag 12. mars 2007
Den amerikanske presidenten er sónn av en…
Du sá kanskje pá nyhetene at den venezuelanske presidenten Hugo Chavez ogsá, i tillegg til George W. Bush, er pá turné i Latin-Amerika? Vel, siden hans verste fiende (Bush) er pá frierferd i en rekke land i denne verdensdelen ná, lagde han sin egen ”motturné” til sine allierte land – eller de han háper at skal bli det. Sá mens June holdt seg til planen og dro til kysten denne helgen, ble jeg i byen – og hórte sr. Chavez tale til 40.000 pá en fotballstadion. En slags politisk popstjerne kan man vel kanskje kalle ham. Som BBC sá fint formulerte det, hans stórste problem er kanskje at han er i ferd med á slippe opp for fornaermelser mot Bush. (Ingen har vel glemt av at han sa det luktet svovel da han entret talerstolen etter nevnte amerikanske president?)
Det kanskje verste bannordet i denne delen av verden er ”Hijo de x¿Ç@”, som i klartekst betyr at din mor en en hore. Og er det noen man ikke tuller med her, sá er det módre. Chavez falt selvsagt for fristelsen og kalte Bush nesten det, det vil si, han kalte ham en hijo de ...., men stoppet i siste óyeblikk og sa at ”det kan jeg jo ikke si....” Som du sikkert kan regne deg fram til, ropte majoriteten av de 40.000 besvergelser over Bush og hans mor. Muy interesante, som laereren vár ville ha sagt det! Ellers preket han budskapet om at latinamerikanske land má stá sammen, ta vare pá sine egne olje- og andre ressurser og ikke la USA ta alle verdiene. Ikke vanskelig á vaere enig i, all den tid man vet at det er land i denne delen av verden som kunne hatt naermest like mange penger pá bok som Norge, hadde bare historien vaert litt annerledes.
Det kanskje verste bannordet i denne delen av verden er ”Hijo de x¿Ç@”, som i klartekst betyr at din mor en en hore. Og er det noen man ikke tuller med her, sá er det módre. Chavez falt selvsagt for fristelsen og kalte Bush nesten det, det vil si, han kalte ham en hijo de ...., men stoppet i siste óyeblikk og sa at ”det kan jeg jo ikke si....” Som du sikkert kan regne deg fram til, ropte majoriteten av de 40.000 besvergelser over Bush og hans mor. Muy interesante, som laereren vár ville ha sagt det! Ellers preket han budskapet om at latinamerikanske land má stá sammen, ta vare pá sine egne olje- og andre ressurser og ikke la USA ta alle verdiene. Ikke vanskelig á vaere enig i, all den tid man vet at det er land i denne delen av verden som kunne hatt naermest like mange penger pá bok som Norge, hadde bare historien vaert litt annerledes.
Min helg alene har ellers gátt med til gratiskonsert med Gustavo Cerati, KJEMPESTOR sa alle porteñoene (innbygger i BA, litt som siddiser i Stavanger), sammen med 50.000 andre (trakk med andre ord litt flere enn Chavez, men bare sávidt). Har sittet pá kafé, skrevet kort (hvem vil ha? Send adresse!), gátt i parker, kjópt antihistaminer (ellers DÓR jeg av myggstikkene jeg fár), gátt i et naturreservet i et par timer under skyfri himmel (lurer pá hvordan jeg ser ut i morgen... Hadde ikke solkrem...), drukket vin etterpá (BOIIING!!!) og sá ble det plutselig sóndagskveld.
Jeg startet pá et tangokurs i forrige uke. Ja, det er vanskelig. Ja, den fórste dansepartneren/mannlige instruktóren min luktet godt (kaffe) men var lavere enn meg. Ja, den andre luktet vondt, var betaktelig hóyere enn meg og hadde en DIGER mage. Ja, det er for dyrt etter argentinsk standard (det er i regi av skolen, og hele kurset koster en mánedslónn for en dárlig betalt jobb). Jeg er ikke sikker pá om jeg fortsetter. (Unnskyld mamma). Men kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg vel til á gjóre det. Uansett skal jeg helt sikkert kjópe tangosko, om ikke for annet sá for á se pá dem.
Vi er over halvveis i storbyoppholdet ná. Og enda fóler jeg ikke at jeg er kjent, men det bor tross alt dobbelt sá mange som i hele Norge her :) Vi er i alle fall ramme pá subte og buss, og har vel begynt á ha fátt med oss MÁ-SE-ene ná. Har tre uker igjen fór det blir tre uker med reising. Jeg gleder meg fryktelig – det skal bli godt á se hva dette landet har á by pá utenom hovedstaden. Alle sier det er fantastisk. Og stort. Brasil er det stórste landet og dekker halve kontinentet. Men selv om Argentina er mindre enn som sá, trenger jeg ikke drómme om á rekke over hele pá tre uker.
June er snart hjemme – má hjem og vaere velkomstkomité. Har lekser ogsá. Det har vaert rolig pá kommentarfronten, hva skyldes det? Jeg vil kjempegjerne ha kommentarer! Sá mange taletrengte som jeg kjenner! :) Til slutt er et bilde jeg ikke klarte á dy meg fra á ta (med kameraet hengende uskyldig pá magen, selvsagt). Det hele inntraff pá dagens tur i reservatet. Disfruta (=nyt det)!
Jeg startet pá et tangokurs i forrige uke. Ja, det er vanskelig. Ja, den fórste dansepartneren/mannlige instruktóren min luktet godt (kaffe) men var lavere enn meg. Ja, den andre luktet vondt, var betaktelig hóyere enn meg og hadde en DIGER mage. Ja, det er for dyrt etter argentinsk standard (det er i regi av skolen, og hele kurset koster en mánedslónn for en dárlig betalt jobb). Jeg er ikke sikker pá om jeg fortsetter. (Unnskyld mamma). Men kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg vel til á gjóre det. Uansett skal jeg helt sikkert kjópe tangosko, om ikke for annet sá for á se pá dem.
Vi er over halvveis i storbyoppholdet ná. Og enda fóler jeg ikke at jeg er kjent, men det bor tross alt dobbelt sá mange som i hele Norge her :) Vi er i alle fall ramme pá subte og buss, og har vel begynt á ha fátt med oss MÁ-SE-ene ná. Har tre uker igjen fór det blir tre uker med reising. Jeg gleder meg fryktelig – det skal bli godt á se hva dette landet har á by pá utenom hovedstaden. Alle sier det er fantastisk. Og stort. Brasil er det stórste landet og dekker halve kontinentet. Men selv om Argentina er mindre enn som sá, trenger jeg ikke drómme om á rekke over hele pá tre uker.
June er snart hjemme – má hjem og vaere velkomstkomité. Har lekser ogsá. Det har vaert rolig pá kommentarfronten, hva skyldes det? Jeg vil kjempegjerne ha kommentarer! Sá mange taletrengte som jeg kjenner! :) Til slutt er et bilde jeg ikke klarte á dy meg fra á ta (med kameraet hengende uskyldig pá magen, selvsagt). Det hele inntraff pá dagens tur i reservatet. Disfruta (=nyt det)!
søndag 4. mars 2007
En konsertbillett til besvaer gjorde meg til bartender
Siden sist har vi fátt vaert mer turister. Sett byen báde by day og by night. Lórdag for en uke siden var det botanisk hage (kjempestor, men med bare en utgang – sá da vi hadde gátt gjennom hele og ville kjópe oss vann pá andre siden – det var 40 varme – mátte vi gá hele veien tilbake). Evita-museet var akkompagnert av Gotan Project-musikk, og var báde moderne og rórende. Sóndag var det markedsdag. Masse unge designere selger klaerne sine for en slikk og ingenting. En bekjent backpacker, som klarte á lure oss ut av leiligheten, angret som en hund da vi fant kjolemekkaet.
Tirsdag var jeg pá museum alene, et historisk sádan, og klarte á forklare hvorfor jeg var i Buenos Aires og hvor lenge jeg skal vaere her til vakten – helt selv! Senere om kvelden lagde vi middag til Marisa og Laura i baren. De er litt triste om dagen, for kaffemaskinen de hadde ekploderte for en dróy uke siden.
Det hjalp ogsá at jeg ga bort min Ricky Martin-billett til Marisa (hun og June er ná pá vei til konserten). Jeg sparer halsen til Roger Waters spiller 18. mars, for jeg tror jeg brukte opp det jeg hadde av engasjement for den mannen idet jeg kjópte billetten for et par uker siden :) Onsdag var vi pá kirkegárden der blant andre Evita er begravet, torsdag var det tangofestival i en stor utstillingshall i en annen del av byen. Den págár foróvrig fortsatt, men jeg kan ikke dra, for siden Marisa skulle ha jobbet i baren, má jeg vaere i hennes sted mens hun sikler etter Ricky (eller Ricardo som han sikkert egentig heter) :)
Hvis det var noen som brant av spenning: Ja, det er skrevet nye kapitler i historien om Juan Carlos! Preteritumsóvelsene gár stadig bedre, og i den anledning har vi fátt hele to anledninger til á skrive litt siden sist. Direkte avskrift lar seg dessverre ikke gjóre, lekseboka ligger igjen hjemme – men dethar báde kommet en ny kvinne og en hund inn i livet hans. Juan Carlos heter, for de som ikke vet det (det hender nemlig at vi fár tegneserier hvor historiene er pábegynte, men heldigvis bare med etternavn) Miranda til etternavn. Med andre ord el señor Juan Carlos Miranda. I gár mótte han (han jobber ogsá som journalist) en kvinne ved navn Miranda (ikke hun samme som han stakk fra da han dro til Hawaii) i en bar rett utenfor jobben. Men hun ville ikke gifte seg med ham, for da kom hun til á hete Miranda Miranda. Vi forstár henne godt – hvem vil vel det?
Onsdag skrev vi om da Juan C. kom hjem fra jobb til hunden Rasmus. Frekk som Rasmus er, lá han og drómte intetanende i sofaen. Han ble selvsagt kastet til veggs, men det ble bra igjen etter at han hentet báde tófler og sigaretter til eieren – sá bra at Juan C. dermed ville tatovere ”Rasmus para siempre” pá overarmen sin. Men sá snart Rasmus mátte ut og tisse (i siste bilde), ble señoren gretten nok en gang. Med andre ord ikke helt stódig: Denne karen.glad i báde damer og dyr, men bare nár det gagner ham selv. Fortsettelse fólger.
Men ná má jeg stikke pá jobb! Algo mas? (=noe mer? Sikkert grei frase for en servitrise). Ja, vi har fátt en danske i klassen. Der róyk det hemmelig spráket várt tenkte vi, men ellers virker det ok. Og da vi fant ut at han hadde tatt spansk pá videregáende i to ár, og liksom skal vaere pá samme nivá som oss, ja da ble vi glade kan du tro! Nok skryt; ha en flott lórdagskveld og helg for óvrig!
Tirsdag var jeg pá museum alene, et historisk sádan, og klarte á forklare hvorfor jeg var i Buenos Aires og hvor lenge jeg skal vaere her til vakten – helt selv! Senere om kvelden lagde vi middag til Marisa og Laura i baren. De er litt triste om dagen, for kaffemaskinen de hadde ekploderte for en dróy uke siden.
Det hjalp ogsá at jeg ga bort min Ricky Martin-billett til Marisa (hun og June er ná pá vei til konserten). Jeg sparer halsen til Roger Waters spiller 18. mars, for jeg tror jeg brukte opp det jeg hadde av engasjement for den mannen idet jeg kjópte billetten for et par uker siden :) Onsdag var vi pá kirkegárden der blant andre Evita er begravet, torsdag var det tangofestival i en stor utstillingshall i en annen del av byen. Den págár foróvrig fortsatt, men jeg kan ikke dra, for siden Marisa skulle ha jobbet i baren, má jeg vaere i hennes sted mens hun sikler etter Ricky (eller Ricardo som han sikkert egentig heter) :)
Hvis det var noen som brant av spenning: Ja, det er skrevet nye kapitler i historien om Juan Carlos! Preteritumsóvelsene gár stadig bedre, og i den anledning har vi fátt hele to anledninger til á skrive litt siden sist. Direkte avskrift lar seg dessverre ikke gjóre, lekseboka ligger igjen hjemme – men dethar báde kommet en ny kvinne og en hund inn i livet hans. Juan Carlos heter, for de som ikke vet det (det hender nemlig at vi fár tegneserier hvor historiene er pábegynte, men heldigvis bare med etternavn) Miranda til etternavn. Med andre ord el señor Juan Carlos Miranda. I gár mótte han (han jobber ogsá som journalist) en kvinne ved navn Miranda (ikke hun samme som han stakk fra da han dro til Hawaii) i en bar rett utenfor jobben. Men hun ville ikke gifte seg med ham, for da kom hun til á hete Miranda Miranda. Vi forstár henne godt – hvem vil vel det?
Onsdag skrev vi om da Juan C. kom hjem fra jobb til hunden Rasmus. Frekk som Rasmus er, lá han og drómte intetanende i sofaen. Han ble selvsagt kastet til veggs, men det ble bra igjen etter at han hentet báde tófler og sigaretter til eieren – sá bra at Juan C. dermed ville tatovere ”Rasmus para siempre” pá overarmen sin. Men sá snart Rasmus mátte ut og tisse (i siste bilde), ble señoren gretten nok en gang. Med andre ord ikke helt stódig: Denne karen.glad i báde damer og dyr, men bare nár det gagner ham selv. Fortsettelse fólger.
Men ná má jeg stikke pá jobb! Algo mas? (=noe mer? Sikkert grei frase for en servitrise). Ja, vi har fátt en danske i klassen. Der róyk det hemmelig spráket várt tenkte vi, men ellers virker det ok. Og da vi fant ut at han hadde tatt spansk pá videregáende i to ár, og liksom skal vaere pá samme nivá som oss, ja da ble vi glade kan du tro! Nok skryt; ha en flott lórdagskveld og helg for óvrig!
torsdag 22. februar 2007
I fjor er jeg i El Salvador…
Ikke lenge siden forrige innlegg, men min taletrengthet skyldes at jeg ná fóler jeg har nádd et nytt nivá i min sprákopplaering: Jeg kan ná snakke i fortid! Herligheten skjedde i gár. Jeg har lenge fólt meg som en komplett idiot nár jeg har máttet si til folk at ”Jeg kan litt spansk fordi i fjor er jeg i El Salvador”... Kan du tenke deg? Sá da vi i gár fikk utdelt et ark i den lille klassen vár (bare meg og June) og jeg sá en masse verbformer som jeg ikke hadde sett fór, sa jeg ifólge henne: ”June? VET du hva dette er? FORTID!!!” Og jeg skal visstnok ha hatt tárer i óynene da jeg sa det.
Skoledagene gár ellers sin etter hvert sá vante gang, med mye gramatikk og gloser (men aldri glosepróve) og litt kreativitet innimellom. Det hender at vi fár smá bildefortellinger eller tegneserier som vi skal sette tekst til (Yael skriver pá tavla, jeg og June fár tekste bilder etter tur) – gjerne med de siste spráktemaene flettet inn (denne gangen presens). Dette har resultert i et par underfundige historier om en mann ved navn Juan Carlos (de to mest vanlige mannsnavnene i Argentina, visstnok), hans foreteelser, egenskaper, lyster og laster. Vi fár selv bestemme navn og innhold, sá apropos argentinernes hyppige psykologbesók, er jeg sikker pá at flere mener vi burde tatt oss en tur til en sánn. I alle fall – her er siste episode om Juan Carlos (oversatt til norsk fórst, deretter pá spansk):
”En dag fikk señora Leland et telegram. Da hun leste det, skrek hun hóyt, besvimte og falt i armene pá postmannen. Juan Carlos kom til syne i dórápningen og sá undrende ut. Postmannen skrek: ”Se, se!” og ga ham telegrammet. Juan Carlos tok imot, leste det og skrek: ”Min gud! Jeg vant i lotteriet! Juhu!” og hoppet av glede. Sá lóp han inn i huset, og postmannen visste ikke hva han skulle gjóre. Noen minutter senere kom Juan Carlos ut av leiligheten med koffertene sine mens han sang: ”Blue Hawaii....” Sá lóp han til flyplassen. Nok en gang visste ikke postmannen (som heter Oliver) hva han skulle gjóre. Han tenkte: ”Denne kvinnen er jo knallheit” og ga henne et tungekyss. Men etterpá tenkte han seg om, og skiftet mening. Da hun hadde báde skjegg og bart (her ville vi forresten ikke lenger at hun skulle hete Leland, siden det er en vi kjenner, men hun er forelópig ikke omdópt), kastet han henne inn i huset og tenkte: ”Faen heller! Jeg glemte kontaktlinsene i dag. Ná tok jeg et kyss jeg ikke likte. Hvis jeg skal fortsette sánn, blir jeg aldri gift”. Altsá begynte han á gá.”
Og sánn gár nu dagan. Skal se om jeg fár tatt bilde av ”tegneserien” og lagt ut den ogsá. Her er den pá spansk, for de som vil óve sprákóret. Inntil neste gang – takk og farvel :)
”Un dia, la sra. Leland recibo un telegrama. Cuando lo leyó. Grito fuerte, se desmayo y se cayo en brazos del cartero. Juan Carlos apareció en la puerta y miro afuera pensativo. El cartero grotó: ”¡Mira, mira!”, y señalo el telegrama. Juan Carlos lo levanto, lo leyó y grito: ”¡Dios mio! ¡Gane la loteria! ¡Juju!” y saltó de alegria. Corrió adentro de la casa y el cartero no supo que hacer. Unos minutos despues, Juan Carlos salió con sus maletas y cantando ”Blue Hawaii”. Corrió al aeropuerto. Otra vez, el catero (que se llama Oliver) no supo wue hacer. Penso: ”Esta mujer está refuerte”, y le dio un beso de lengua. Pero despues pensó, y cambio de opinion. Como ella turo barba y bigotes, el la tiró dentro de la casa y pensó: ”¡Que mierda! Me olvidé los lenmtes hoy. Ahora, robe un beso que no me gust´. Si continue asi, nuncavoy a tener esposa.” Entonces, se fue caminando.”
Skoledagene gár ellers sin etter hvert sá vante gang, med mye gramatikk og gloser (men aldri glosepróve) og litt kreativitet innimellom. Det hender at vi fár smá bildefortellinger eller tegneserier som vi skal sette tekst til (Yael skriver pá tavla, jeg og June fár tekste bilder etter tur) – gjerne med de siste spráktemaene flettet inn (denne gangen presens). Dette har resultert i et par underfundige historier om en mann ved navn Juan Carlos (de to mest vanlige mannsnavnene i Argentina, visstnok), hans foreteelser, egenskaper, lyster og laster. Vi fár selv bestemme navn og innhold, sá apropos argentinernes hyppige psykologbesók, er jeg sikker pá at flere mener vi burde tatt oss en tur til en sánn. I alle fall – her er siste episode om Juan Carlos (oversatt til norsk fórst, deretter pá spansk):
”En dag fikk señora Leland et telegram. Da hun leste det, skrek hun hóyt, besvimte og falt i armene pá postmannen. Juan Carlos kom til syne i dórápningen og sá undrende ut. Postmannen skrek: ”Se, se!” og ga ham telegrammet. Juan Carlos tok imot, leste det og skrek: ”Min gud! Jeg vant i lotteriet! Juhu!” og hoppet av glede. Sá lóp han inn i huset, og postmannen visste ikke hva han skulle gjóre. Noen minutter senere kom Juan Carlos ut av leiligheten med koffertene sine mens han sang: ”Blue Hawaii....” Sá lóp han til flyplassen. Nok en gang visste ikke postmannen (som heter Oliver) hva han skulle gjóre. Han tenkte: ”Denne kvinnen er jo knallheit” og ga henne et tungekyss. Men etterpá tenkte han seg om, og skiftet mening. Da hun hadde báde skjegg og bart (her ville vi forresten ikke lenger at hun skulle hete Leland, siden det er en vi kjenner, men hun er forelópig ikke omdópt), kastet han henne inn i huset og tenkte: ”Faen heller! Jeg glemte kontaktlinsene i dag. Ná tok jeg et kyss jeg ikke likte. Hvis jeg skal fortsette sánn, blir jeg aldri gift”. Altsá begynte han á gá.”
Og sánn gár nu dagan. Skal se om jeg fár tatt bilde av ”tegneserien” og lagt ut den ogsá. Her er den pá spansk, for de som vil óve sprákóret. Inntil neste gang – takk og farvel :)
”Un dia, la sra. Leland recibo un telegrama. Cuando lo leyó. Grito fuerte, se desmayo y se cayo en brazos del cartero. Juan Carlos apareció en la puerta y miro afuera pensativo. El cartero grotó: ”¡Mira, mira!”, y señalo el telegrama. Juan Carlos lo levanto, lo leyó y grito: ”¡Dios mio! ¡Gane la loteria! ¡Juju!” y saltó de alegria. Corrió adentro de la casa y el cartero no supo que hacer. Unos minutos despues, Juan Carlos salió con sus maletas y cantando ”Blue Hawaii”. Corrió al aeropuerto. Otra vez, el catero (que se llama Oliver) no supo wue hacer. Penso: ”Esta mujer está refuerte”, y le dio un beso de lengua. Pero despues pensó, y cambio de opinion. Como ella turo barba y bigotes, el la tiró dentro de la casa y pensó: ”¡Que mierda! Me olvidé los lenmtes hoy. Ahora, robe un beso que no me gust´. Si continue asi, nuncavoy a tener esposa.” Entonces, se fue caminando.”
tirsdag 20. februar 2007
Og slik ser det ut forelópig
Litt bilder (men ikke glem á lese nyeste innlegg heller!) Etterpá kan du klikke her for flere bilder og kanskje en annen synsvinkel (Junes reisedagbok)
SJÁFÓR: For fórste gang i mitt liv har noen státt pá en flyplass med mitt (og Junes) navn pá en lapp! Dette var dagen vi ankom BA, mannen er broren til sjefslaereren pá skolen.
KUER OG GRESS: Utsikt fra bussvinduet en sóndag pá vei hjem til BA.
STRANDLIV: Det ble ganske pent, til slutt. Tok selvfólgelig ikke bilder da det regnet.
KOS I: I San Clemente besókte vi en dyrepark; "Mundo Marino". Ja, jeg vet, jeg vet, men det regna. Og vi var lei av det. Derfor ble det turistting. Dette er pingvinkos.
KOS II: ...og flodhestkos.
JUNE OG GUTTA: Han som ser yngst ut er 15-áringen jeg skrev om i bloggen. Herlig fyr.
BALKONG I: Meg. slik jeg ganske ofte ser ut her.
BALKONG II: June, slik hun ofte ser ut her.
SJÁFÓR: For fórste gang i mitt liv har noen státt pá en flyplass med mitt (og Junes) navn pá en lapp! Dette var dagen vi ankom BA, mannen er broren til sjefslaereren pá skolen.
KUER OG GRESS: Utsikt fra bussvinduet en sóndag pá vei hjem til BA.
STRANDLIV: Det ble ganske pent, til slutt. Tok selvfólgelig ikke bilder da det regnet.
KOS I: I San Clemente besókte vi en dyrepark; "Mundo Marino". Ja, jeg vet, jeg vet, men det regna. Og vi var lei av det. Derfor ble det turistting. Dette er pingvinkos.
KOS II: ...og flodhestkos.
JUNE OG GUTTA: Han som ser yngst ut er 15-áringen jeg skrev om i bloggen. Herlig fyr.
BALKONG I: Meg. slik jeg ganske ofte ser ut her.
BALKONG II: June, slik hun ofte ser ut her.
Danser med termometre og hunder pá hjul!
Hilsen nummer to fra Buenos Aires (som for óvrig betyr god luft – virkelig uvisst av hvilken grunn, for det hvite bordet pá balkongen er grátt av eksos hver morgen...). Siden sist har vi vaert pá helgetur til San Clemente del Tuyü, en smá by (men ikke sá liten at den er en landsby) fire timer eller sá sór for BA. Reisemáte: Buss (som heter micro, men den er ikke det – macromicro, som laereren vár lattermildt forklarte det manglende samsvaret).
Der skulle vi bade og sole oss, men i stedet ble det lite av det planlagte – i alle fall fórste dagen. Kaldere enn fjellet en sommerdag, og vi manglet rett og slett klaer som varmet nok (!). Sá ja, livet i sór trenger ikke vaere en dans pá sprengte termometre :) Problemene lóste vi pá vanlig vis – ved á spise biff og drikke vin. Og da vi hadde blitt sjekket opp av den mest iherdige 15-áringen noen av oss har sett, hórt et argetinsk band (som ogsá spilte Gun´s´n uten á kunne teksten helt, langt mindre vite hva det betyr) og vaert pá disko med en blitzlampe som ALDRI ble skrudd av, og sovet i fire timer, var vaeret kjempebra. Og vi ble brune. June ble sá brun at hun mátte vaere hjemme fra skolen idag :)
Jeg tenkte jeg skulle bruke stórsteparten av dette innlegget til á fortelle om et par ting jeg har laert om argetinere som jeg ikke visste fra fór. Kanskje jeg kan spre ny laerdom til dere, ogsá.
I. De gár mye til psykolog. Laereren vár mente de omtrent var pá linje med USA pá det feltet. Selv har hun gátt i terapi i tolv ár (!) for ná á selv ha lest seg til at hun lider av sosial angst. Sá hun begynte i samtalegruppe i stedet.
II. De er fryktelig glade i kjótt. Kjótt av alle slag preger de aller fleste middagsretter. Nár vi forklarer argetinere hva vi lager og spiser hjemme (empanadas med grónnsaker, pasta med grónnsaker, suppe med grónnsaker) fár de naermest slag, noen av dem. det var ikke sánn i begynnelsen, men ná fóler vi nesten at vi má veie litt opp med á lage veggisfor hjemme.
III. Det er poppis á vaere brun. Ikke sá ulikt hjemme, med andre ord. De to helgene vi har vaert i byen, har vi kunnet spotte en rekke solslikkere oppe pá Buenos Aires´ tak.
IV. De er fryktelig glad i kjaeledyrene sine, spesielt hundene. Det er butikker med dyreutstyr (lenker, bur, hundebein, matskáler og dilladall) over alt. Og med mindre vi har vaert svaert u/heldige med plasseringen, har de ogsá mange veterinaerer. To pá veien til skolen, og det er bare halvannet kvartal. Noen er dessuten sá glade i hundene sine at de ikke helt vil gi slipp pá dem. Det fórste eksempelet jeg sá, var en hund pá hjul. Helt sant. Den kan ápenbart ikke gá, sá kvinnen som eier den eller noen hun kjenner har festet et hjulsett til bakparten pá den. Og sá er de ute og triller tur. Jeg har ikke spurt om det er midlertidig, for jeg frykter svaret. Her om dagen sá jeg budsjettversjonen av det samme. Denne hunden hadde ikke hjul, men bakparten ble holdt oppe av et skjerf som eieren hadde knyttet rudt ”livet” pá den.
Vel, det var det for ná. Det ryktes at Ommund skal logge seg pá msn ná, sá jeg bruker resten av internettpesosene pá ham. Gidder dere gjóre meg den tjenesten og passe litt ekstra pá ham for meg? :)
Der skulle vi bade og sole oss, men i stedet ble det lite av det planlagte – i alle fall fórste dagen. Kaldere enn fjellet en sommerdag, og vi manglet rett og slett klaer som varmet nok (!). Sá ja, livet i sór trenger ikke vaere en dans pá sprengte termometre :) Problemene lóste vi pá vanlig vis – ved á spise biff og drikke vin. Og da vi hadde blitt sjekket opp av den mest iherdige 15-áringen noen av oss har sett, hórt et argetinsk band (som ogsá spilte Gun´s´n uten á kunne teksten helt, langt mindre vite hva det betyr) og vaert pá disko med en blitzlampe som ALDRI ble skrudd av, og sovet i fire timer, var vaeret kjempebra. Og vi ble brune. June ble sá brun at hun mátte vaere hjemme fra skolen idag :)
Jeg tenkte jeg skulle bruke stórsteparten av dette innlegget til á fortelle om et par ting jeg har laert om argetinere som jeg ikke visste fra fór. Kanskje jeg kan spre ny laerdom til dere, ogsá.
I. De gár mye til psykolog. Laereren vár mente de omtrent var pá linje med USA pá det feltet. Selv har hun gátt i terapi i tolv ár (!) for ná á selv ha lest seg til at hun lider av sosial angst. Sá hun begynte i samtalegruppe i stedet.
II. De er fryktelig glade i kjótt. Kjótt av alle slag preger de aller fleste middagsretter. Nár vi forklarer argetinere hva vi lager og spiser hjemme (empanadas med grónnsaker, pasta med grónnsaker, suppe med grónnsaker) fár de naermest slag, noen av dem. det var ikke sánn i begynnelsen, men ná fóler vi nesten at vi má veie litt opp med á lage veggisfor hjemme.
III. Det er poppis á vaere brun. Ikke sá ulikt hjemme, med andre ord. De to helgene vi har vaert i byen, har vi kunnet spotte en rekke solslikkere oppe pá Buenos Aires´ tak.
IV. De er fryktelig glad i kjaeledyrene sine, spesielt hundene. Det er butikker med dyreutstyr (lenker, bur, hundebein, matskáler og dilladall) over alt. Og med mindre vi har vaert svaert u/heldige med plasseringen, har de ogsá mange veterinaerer. To pá veien til skolen, og det er bare halvannet kvartal. Noen er dessuten sá glade i hundene sine at de ikke helt vil gi slipp pá dem. Det fórste eksempelet jeg sá, var en hund pá hjul. Helt sant. Den kan ápenbart ikke gá, sá kvinnen som eier den eller noen hun kjenner har festet et hjulsett til bakparten pá den. Og sá er de ute og triller tur. Jeg har ikke spurt om det er midlertidig, for jeg frykter svaret. Her om dagen sá jeg budsjettversjonen av det samme. Denne hunden hadde ikke hjul, men bakparten ble holdt oppe av et skjerf som eieren hadde knyttet rudt ”livet” pá den.
Vel, det var det for ná. Det ryktes at Ommund skal logge seg pá msn ná, sá jeg bruker resten av internettpesosene pá ham. Gidder dere gjóre meg den tjenesten og passe litt ekstra pá ham for meg? :)
tirsdag 13. februar 2007
Livstegn fra Buenos Aires
En dróy uke her i Buenos Aires. Noe opplevd, mye gjenstár selvsagt fortsatt :) For de av dere som ikke skulle vite at jeg har reist utenlands for tre máneder, skal jeg redegjóre kort for det: Har tre máneders permisjon fra jobben i Rogalands Avis for á laere spansk i Buenos Aires, Argentina. Reiste 1. februar, kommer tilbake 27. april. Har leid leilighet i BA ut mars, og skal reise i tre uker etter det. Jeg reiser sammen med June (Persdatter Martinsen, 28) som gikk áret over meg pá journalistikk i Stavanger. Nár hun ikke bor sammen med meg i BA, oppholder hun seg pá og i Hadeland.
Hvordan fóles det: Som storbyferie, bare at den er i Latin-Amerika. Det meste er renere og mindre farlig enn de fleste latinamerikanske byer jeg har vaert i. Mindre, i alle fall synlig, fattigdom, masse politi, men med pysegunnere sammenlignet med de de har i EL Salvador for eksempel. Flere kan (om enn lite) engelsk. Varesortimentet minner mest om det i sóreuropa, det samme gjór utvalget pá kafeer og denslags.
Slik bor vi: I San Telmo, en trivelig og billig bydel med mange unge mennesker og kunst/-nere. Traff blink sánn sett. Fin leilighet for 3000 kroner delt pá to per máned. Sjette etasje – mange flotte naboer pá den andre siden, bikkjer og unger og mennesker og stóyenede trafikk til alle dógnets tider som vi kan se og hóre pá. Fóler nesten vi kjenner Tarzan (fordi han gár i underbukse nár det er varmt) og hans Jane (hun har króllspenner mye av tiden, ikke skjónner vi hvorfor, for vi ser henne aldri utenfor huset). Naboen deres igjen knuste plaststolen her om dagen. De bor i tredje etasje i huset tvers over gaten. Fine folk.
Slik spiser vi : Det viktigste tidlig. Frukt og grónnsaker er selvsagt fantastisk her. Ferskpresset juice hver dag. Lager masse mat hjemme – koker pá gass. Skummelt, men effektivt. Alt koster lite – vi spiste dyrt da vi kjórte i oss verdens beste (og da mener jeg B_E_S_T_E) og kanskje stórste biff her om dagen: 200 kroner for middag for to, en flaske vin og vann- og brusflasker.
Skole: Fire timer om dagen (klokka 10 til 12 og 13 til 15) pluss lekser hver dag. Hóres digg ut, men tro meg, det er slitsomt. Spansk er langt naermere tysk rent grammatisk enn norsk – med andre ord mye á laere. Daglig kverner uregelrette verb, refleksive verb, daglige gloser og annet snacks i hodene pá oss. Men laereren vár, Yael pá 30 ár, fár ná banket noe inn i hodene pá oss. Fár kommentarer pá at det gár bedre og bedre :)
Tant og fjas: Vi har selvsagt fátt en stambar, Bohemia heter den. Der jobber skuespillerspiren Marisa (26) og venninnen Laura (32) som vi har stadig kontakt med. De leser smá eventur fra sjokoladen “Et lite eventyr” (tenk deg de tRRRe boKKHene bRRRusHe) som June tok med mange av fra Norge, og vi skoggerler. Sá sier vi at vi má hjem og verpe mens vi egentlig mener á pugge, ogsá faller de av barkrakkene. Kos. Vi lagde lóksuppe til dem i forrige uke, og de bakte rundstykker til oss. De har tatt oss med pá diskotek (litt mye tekno) og forklart oss veier til alt mulig. Sóte jenter. Ellers hilser vi pá flere i gata vár – mannen med tannregulering som selger oss telefonkort, sjenerte Rolly i naerbutikken og Elena (72 eller noe), bor i samme huset som Bohemia og roper “MaRi y JOne” nár hun gár pá andre siden av gaten med hunden Tommy.
Geografi: Vi har bare vaert i en annen bydel – Recoleta. Har kirkegárd hvor blant andre Peron er begravet, men den var selvsagt stengt da vi kom dit. Arkitektonisk flott. Ellers har vi sett Tigre, mindre by ved elvedeltaet (havet mellom Uruguay og Argentina kalles elven – ikke havet – og har same farge som latte helt ut til Atlanteren). Má reise et godt stykke for á finne strand etter vár oppfatning av ordet – det blir neste helgetur.
Noe mer du vil vite? Skriv et innlegg da vel :) Nos vemos!
Hvordan fóles det: Som storbyferie, bare at den er i Latin-Amerika. Det meste er renere og mindre farlig enn de fleste latinamerikanske byer jeg har vaert i. Mindre, i alle fall synlig, fattigdom, masse politi, men med pysegunnere sammenlignet med de de har i EL Salvador for eksempel. Flere kan (om enn lite) engelsk. Varesortimentet minner mest om det i sóreuropa, det samme gjór utvalget pá kafeer og denslags.
Slik bor vi: I San Telmo, en trivelig og billig bydel med mange unge mennesker og kunst/-nere. Traff blink sánn sett. Fin leilighet for 3000 kroner delt pá to per máned. Sjette etasje – mange flotte naboer pá den andre siden, bikkjer og unger og mennesker og stóyenede trafikk til alle dógnets tider som vi kan se og hóre pá. Fóler nesten vi kjenner Tarzan (fordi han gár i underbukse nár det er varmt) og hans Jane (hun har króllspenner mye av tiden, ikke skjónner vi hvorfor, for vi ser henne aldri utenfor huset). Naboen deres igjen knuste plaststolen her om dagen. De bor i tredje etasje i huset tvers over gaten. Fine folk.
Slik spiser vi : Det viktigste tidlig. Frukt og grónnsaker er selvsagt fantastisk her. Ferskpresset juice hver dag. Lager masse mat hjemme – koker pá gass. Skummelt, men effektivt. Alt koster lite – vi spiste dyrt da vi kjórte i oss verdens beste (og da mener jeg B_E_S_T_E) og kanskje stórste biff her om dagen: 200 kroner for middag for to, en flaske vin og vann- og brusflasker.
Skole: Fire timer om dagen (klokka 10 til 12 og 13 til 15) pluss lekser hver dag. Hóres digg ut, men tro meg, det er slitsomt. Spansk er langt naermere tysk rent grammatisk enn norsk – med andre ord mye á laere. Daglig kverner uregelrette verb, refleksive verb, daglige gloser og annet snacks i hodene pá oss. Men laereren vár, Yael pá 30 ár, fár ná banket noe inn i hodene pá oss. Fár kommentarer pá at det gár bedre og bedre :)
Tant og fjas: Vi har selvsagt fátt en stambar, Bohemia heter den. Der jobber skuespillerspiren Marisa (26) og venninnen Laura (32) som vi har stadig kontakt med. De leser smá eventur fra sjokoladen “Et lite eventyr” (tenk deg de tRRRe boKKHene bRRRusHe) som June tok med mange av fra Norge, og vi skoggerler. Sá sier vi at vi má hjem og verpe mens vi egentlig mener á pugge, ogsá faller de av barkrakkene. Kos. Vi lagde lóksuppe til dem i forrige uke, og de bakte rundstykker til oss. De har tatt oss med pá diskotek (litt mye tekno) og forklart oss veier til alt mulig. Sóte jenter. Ellers hilser vi pá flere i gata vár – mannen med tannregulering som selger oss telefonkort, sjenerte Rolly i naerbutikken og Elena (72 eller noe), bor i samme huset som Bohemia og roper “MaRi y JOne” nár hun gár pá andre siden av gaten med hunden Tommy.
Geografi: Vi har bare vaert i en annen bydel – Recoleta. Har kirkegárd hvor blant andre Peron er begravet, men den var selvsagt stengt da vi kom dit. Arkitektonisk flott. Ellers har vi sett Tigre, mindre by ved elvedeltaet (havet mellom Uruguay og Argentina kalles elven – ikke havet – og har same farge som latte helt ut til Atlanteren). Má reise et godt stykke for á finne strand etter vár oppfatning av ordet – det blir neste helgetur.
Noe mer du vil vite? Skriv et innlegg da vel :) Nos vemos!
Abonner på:
Innlegg (Atom)