mandag 29. november 2010

Nesten slutt, men vi måtte bare...

...dykke litt mer.

Da vi forlot Koh Lanta tirsdag sist uke dro vi til Kao Lak (nord for Phuket på vestklysten). Vi fant Liquid Adventures og deres liveaboard - bo om bord på en båt og spise litt, dykke, spise, sove litt, dykke, spise litt, lese, dykke, spise litt, dykke og så spise. I tre dager. Rundt øygruppene Surin og Similian (nasjonalparker til havs).

Vi lar bildene nedenfor fortelle resten av historien.

Vi kom på land igjen lørdag ettermiddag, og sitter nå i Bangkok der vi tilbringer vårt aller siste døgn i Thailand. Vi har oppsummert litt:

Antall dager i sjøen: Sju av 21
Antall dager ved kysten: 20 av 21
Antall skilpadder sett: Fire
Antall skilpadder som gjorde fra seg mens vi så pa: En
Antall haier sett: To
Antall minstfiremeterbrede manta rays: En
Antall 50-individ store barracuda-stimer: En
Antall fisk i farger: Flere millioner
Antall farger på korallrevene: Ubeskrivelig
Maksimal dybde på ett pust: 30 meter (Ommund, selvsagt)

Det blei akkurat sånn vi hadde håpa på.


UTEN TANK: Ommund og jeg sammen med snorkleren Jessica og snorkle-guiden Alex. De andre ti på båten trengte luft på ryggen.



KART: Før hvert dykk fikk vi se undervannskart over dykkestedet.



POSERING: Noen meter under overflaten.



MANGE: En flokk med omtrent 50 barracudaer. Litt skummelt men mest kult syn.



FANT EN VENN: Mari og en av de uttrykksfulle porcupine-fiskene.

mandag 22. november 2010

Thailand II: Sand og dårlige cashewnøtter

....og der var vi i paradis.

Vi tok med oss to- og trestjernersdiplomer og franskmannen Vincent og dro til Kho Lanta med ferje nå på torsdag. Richard og Sarah, fridykkerinstruktørene, var kule nok til å anbefale oss et superfint sted å bo: hos Annie på Banana Garden Home.

Går vi 50 meter, er vi på stranda. Tilfeldigvis også i baren til "indianeren" Pas (han er thai, men med en tydelig uttrykt hang til urinnvånerne i USA). Første kvelden vi var her hadde vi et visst behov for
å feire stjernee våre, men Vincent tror vi må ha fått noen darlige cashewnøtter servert sammen med mojitoene, ølen og white russians-ene.

Det ble ikke mye ut av dagen etter. Men neste, derimot:



Tuk tuk. 125 kubikk, uten futt, måtte frakte tre europeere øya rundt.
Moped med sidevong. Hjertet mitt i halsen, de to andre byttet på å kjøre. Trolig farligere enn det meste annet jeg har gjort, men fin måte å komme seg rundt på. Stoppe på en strand her. Pad thai til lunsj, litt lesing i sanden der. Vi fant hver var hengekøye mot slutten av dagen.

...som ble etterfulgt av to dager med det
te:


I morgen eller dagen etter skal vi lete etter et nytt, kanskje helst enda litt mindre øyparadis. Det kryr nemlig av svenske småbarnsfamilier på denne øya. Ikke noe galt i småbarnsfamilier sånn i seg selv, men når de er mange og triller barnevognene sine på stranda, og ungene griner på restaurant om kvelden, er det greit med et nytt sted på sikt. Vi får se hvor havet fører oss!






PS: Fotobyline på det siste bildet er Marc Guerrin. Motivet er Ommund på vei inn i en hule under vann.

tirsdag 16. november 2010

Kunsten å ikke puste

Dette har vært en uke med hard fysisk og mental trening, for Maris del noen tårer, næringsrik mat og svært lite øl. Ferie? Ja!

Vi landet i Thailand mandag ettermiddag, hoppet på et fly til Phuket og møtte Richard fra We Freedive dagen etter. Vi må ærlig innrømme at vi drakk oss i søvn den første kvelden, men så var det stopp.

Richard (tysker) og hans kjæreste Sarah (brite) startet nemlig Ommunds AIDA trestjerners kurs dagen etter. Medeleven Vincent (franskmann) hoppet også i svømmebassenget på bungalow-hotellet vi bor på. Den første dagen leste jeg bok mens de holdt pusten.


På bildet er Vincent og Sarah Ommund sine buddyer mens hans puster seg opp til en statisk apnea (holde pusten lengst mulig mens man ligger stille i vannet). De holder snorkelen hans mens han tar dype innpust som er kortere enn utpustene. Han må forberede kroppen på en lang stund (på bildet kanskje 3 minutter og 30 sekunder) uten luft. Etter han har startet, forteller han dem med en fingerbevegelse når han får den første kontraksjonen (krampe i mellomgulvet), og de forteller ham hvordan han ligger an, tidsmessig, og om han slapper godt nok av.

Dagen etter begynte jeg. Vi tilbrakte en del tid med teori på både mitt og Ommund sitt kurs, men også en god del tid i bassenget. Statisk apnea, dynamisk apnea (svøm fram og tilbake i bassenget mens du holder pusten). Med andre ord, det vi vel alle har lekt med som barn satt i system. Ommund og Vincent hadde i tillegg en CO2-tabell, som er svøm fram og tilbake i bassenget og pust ti ganger. Gjør det samme igjen, men pust bare ni ganger. Og så videre. H_E_L_V_E_T_E__P_Å__J_O_R_D. Dette hever CO2-nivået i kroppen, men gir deg nok O2 til å fortsette å svømme. Trangen til å puste er nemlig ikke lite O2, men økende CO2-nivå i blodet. Selvfølgelig vil O2 før eller siden bli brukt opp, men langt senere enn du faktisk tror.

Dette er grunnprinsippet i fridykking. Alle de andre tingene du gjør, svømme dypere og slikt, er bare ulike måter å greie deg uten å puste mens du gjør noe stilig samtidig. Og selvfølgelig teknikker for å bruke minst mulig O2. Fin-kick (hvordan du bruker svømmeføttene). Hvordan du holder armene (de skal ligge langs siden). Hvordan du holder hodet (du skal rette ryggen og IKKE bøye nakken og se i retningen du svømmer, men ned i bassenggulvet hvis du svømmer horisontalt).

video

Fredag og lørdag skulle vært trening på sjøen, men på grunn av en kommende storm lot vi være. Og siden Sarah og Richard skulle ha fri søndag, ble hele hav-treningen utsatt til mandag og tirsdag. Dermed ble det mer basseng-trening både fredag, lørdag og søndag. Vi leide scooter lørdag morgen og kjørte litt rundt. Ellers ble det trening. Spise lett. Ikke drikke vin. Lese. Slappe av.


På dette bildet er vi kommet oss på sjøn. Richard, Ommund og Vincent trener på a redde hverandre på 15 meters dyp. De har allerede vært på rundt 25. Sarah og jeg trener på å få meg dypest mulig (men jeg greier ikke kravet på 16 meter).






Guttene måtte også trene på å klargjøre bøyen og tauene mens de var i vannet. For å svømme mest mulig rett ned, festes tauet til en vekt som når havbunnen, eller så langt ned tauet rekker. Tauet brukes som ledelinje, og i en av øvelsene drar dykkeren seg loddrett nedover med bare hendene til hjelp.

De to dagene vi var på båten var vi de "crazy freedivers". En rekke dykkere, den typen som bruker lufttanker framfor lungene, var også på de samme båtturene. Det er merkelig å see hvor klumsete de er, hvor mye utstyr de har og hvor tunge de er i vannet sammenlignet med instruktørene våre. Sarah og Richard ser mer ut som seler eller delfiner der de glir lett som en lek ned til 30 meter. Uten de forstyrrende luftboblene som trolig gjorde at vi, ikke dykkerne, så en djevelrokke med "vingespenn" på fem meter (!). Massivt.

Hva nå? Vi er ferdig med kurset. En liten "pool-session" gjenstår (jeg må vise at jeg kan holde pusten i to minutter, greide ikke det da instruktørene skulle se på sist gang. For Ommund gjenstår en CO2-tabell og 60 meter under vann. Vi har greid dette på trening, så gjennomføringen foran instruktørene skal gå veldig fint.

Det har vært tøft, men utrolig lærerikt, å leve som (for oss) toppidrettsutøvere på ferie. Vi tror nå vi stikker ut på en av øyene i nærheten. Kanskje i morgen. Spise god mat (det har vi for så vidt allerede gjort flere ganger) og drikker oss fulle (det har vi bare gjort en gang). Dykke for moro skyld - uten å trene. Paradis på skikkelig :) Skrives!

onsdag 25. november 2009

Halvannen meter søle i huset

For dem som ikke har fått med seg hvordan orkanen Ida herjet i flere land i dette hjørnet av verden, sjekk gjerne her. Til opplysning har dødstallene her i El Salvador nå steget til nesten 200 mennesker siden den artikkelen ble skrevet.

Søndag fikk vi se med egne øyne hvordan jord-, sand- og leirras kan påvirke en liten by ved en innsjø. Fordi Pedrina, Ommunds vertssøster, sitter på El Salvadors Storting for regjeringspartiet FMLN, er hun tett involvert i hjelpearbeodet. Søndag ble vi med henne til en av de rammede landsbyene (San Augustin) for å hjelpe folk der.







Som de naive nordmennene vi er, så vi for oss å vaske hus, siden det spanske verbet “limpiar” også kan bety det. Men det var snarere “grave ut hus”. Familien som bodde i huset vi gravde ut, måte klatre opp på taket for å overleve. På en halv time sto hele huset og hagen bokstavelig talt til knes i søle. Da søndagens frivillige kom for å grave, var huset gravd ut. Vi jobbet i hagen. Rundt utendørskjokkenet fant vi kaffekjeler og tallerkner begravd i tørket gjørme. Ved badet; en kosebamse. Det var sterkt. Enda sterkere var det å få vite at ti mennesker omkom i området – og at det finnes andre områder hvor alle husene forsvant i søla.

Etter hva vi kan se har FMLN gjort en formidabel jobb med å organisere hjelpen. I landsbyen vi var på søndag, hadde vi selskap av over 300 andre frivillige. En helsestasjon hadde de også opprettet denne dagen. Total skal 15.000 frivillige ha vært i arbeid til nå – i tillegg til militære og så videre. Vi fant det svært imponerende at myndighetene greier å gi mat, drikke og verktøy til så mange, og minst like imponerende at folk over hele landet dropper den eneste fridagen de har for å hjelpe andre.

Hjemme på landsbygda går livet sin vante gang. Folk sparker etter hønene og hundene som tigger tortillas, og de tenker fortsatt befriende lite på nettbank. Vi skal likevel forlate idyllen i morgen for å tilbringe noen dagen ved salt vann, og dit tar vi med oss Kayleen (20), den eldste datteren til Ommunds vertssøster Pedrina. Bading og soling har det ikke vært for mye av hittil på turen, så jeg og Kjersti gleder oss i alle fall veldig til det :)

fredag 20. november 2009

Karibien avlyst på grunn av regn!!!

Ja, det er mulig (men ikke si det til noen).

Sist vi skrev ventet vi på flyet til San José, Costa Rica og Karibien. Og mandag kom vi oss dit. Dagen i landsbyen Cahuita begynte kjempeflott – det var så fin sol og så varmt at jeg matte ha en øl til lunsj. Vi gikk tur på stranda tilhørende nasjonalparken like ved, solte oss, badet, spiste frukt og snakket med en papegøye på veien tilbake til hotellet, som hadde hengekøyer i palmene utenfor, lå rett ved sjøen og var kjempekoselig. Store reker til middag hos Edtih, en tykk og fin kvinne av afrikansk opprinnelse. Idyll.














(På bildet går vi tur på stranda den dagen det IKKE var sol. Ikke fullt så mye idyll.)

Vel hjemme tok det et kvarters tid før det begynte å bøtte ned. Og det fortsatte hele natten. Da vi skulle spise frokost på tirsdag, la vi like godt klærne i plastposer og gikk i bikini. Det stoppet ikke før langt utpå dagen. Og etter en kikk på værmeldinga kunne vi konstatere at siste dråpe ikke kom å falle på flere dager, ja kanskje over helgen. Derfor gjorde vi kort prosess: Onsdag dro vi tilbake til San José, sov noen timer på et hostel og satte oss på bussen til El Salvador klokken 03 om morgenen.

















Og nå er vi endelig her. Torsdagen brukte vi 19,5 timer på buss (fra Costa Rica, gjennom Nicaragua og Honduras - og til El Salvador). I natt sov vi som steiner på busselskapets hotell med vaktmann og pumpehagle utenfor (i San Salvador er det ikke trygt å ferdes særlig mye ute etter mørkets frembrudd). Dagen i dag begynte vi med maistortillas, egg, bønner og platanos og nå skal vi øyeblikk starte på den halvannentimes bussturen til landsbygda. Sol og strand får vi ta her i landet, på Stillehavets kyst til uken. Først skal vi treffe Ommunds vertsfamilie igjen!

søndag 15. november 2009

Om artenes opprinnelse

For over 100 år siden kom Charles Darwin til øygruppa Galapagos. Etter oppholdet der skrev han nø sånt som at "Det er ikke de sterkeste eller mest intelligente som overlever - men de som best kan tilpasse seg forndring." Og vi må få si at det ikke har vært veldig vanskelig å tilpasse seg livet i Ecuador.


Vi skrev sist da vi ankom Quito, Ecuador. Dagen etterpå satte vi oss rett på flyet til øygruppa i Stillehavet som nå tilhører Ecuador. Alle fire i god behold, men en iPhone fattigere (stjålet på flyet(!), dro vi videre på Galapagos-cruise med en gang vi landet på en av øygruppas to flyplasser. Det første som møtte oss var sjøløver som tok seg en formiddagslur der vi entret gummibåten for å komme oss ut til båten vi skulle være på i tre døgn. Den var som en liten cruisebåt (i alle fall tror vi det, maten var digg og folka som jobba på båten hadde hvite klær). Totalt var vi 12 passasjerer om bord på båten, og lå innkvartert i dobbeltlugarer med eget bad (!).

Første ettermiddag stoppa vi på en strand på en av de små øyene og fikk snorkle og bade. Flere sjøløver. Store stimer av akvariefisk som ikke var redd oss i det hele tatt. Og slik fortsatte det. Hver formiddag og ettermiddag en ny øy og et nytt snorklested. Ingen dyr var særlig skeptiske til oss, og vi så både hai, sjøløver, pingviner og havskilpadder under vann. Over vann så vi seler som solte seg, iguaner og en drøss med fugler. Første morgen våknet vi til en sjøløve som tok en hvil bak på båten. Haier som svømte under oss før frokost. Bare for at dere skal få et lite inntrykk :)


For Ommund gjorde det dessuten stort inntrykk at oljearbeiderne i Ecuador jobber 1-2. Ikke 2-4. De samme selskapene som borer etter olje i Norge, gjòr det i Ecuador også. En av de som har jobba for dem, var Alfredo. En plugg av en mann i midten av førrtiårene. Alfredo begynte som sjømann og var i El Salvador dagen da Monseñor Romero ble skutt, og i Nicaragua i dagene da Ortega og Sandinistene tok makten. Han hadde seilt litt i Europa og Nord-Amerika også. Det ble litt kaldt sa han. Etter at han slutta som sjømann, begynte han som oljearbeider. Han jobba som roughneck på rigger rundt omkring i Ecuador. Til lands og til havs. Han fortalte oss at lønna var grei, men at arbeidsforholdene var forferdelige. Tungt, hardt arbeid, og manglende fokus på sikkerhet. Han gjorde store øyne da Ommund fortalte om norske oljearbeidere. Som jobba to uker på, og fire uker av. De samme selskapene, som i Norge er snille og har gode forhold til fagforeninger og myndigheter, gir sine arbeidere to uker på, og en uke av i Ecuador. Når Alfredo sa farvel, reiste han knyttneven og sa "Un solo puño, un solo ideal!" En samla knyttneve, et samla ideal. Ommund grubla lenge pà internasjonal fagforening etter møtet med Alfredo. Han vil bli husket.

Oppgira og mette på inntrykk var vi tilbake i Quito onsdag ettermiddag. Siden da har vi vært på ekvator, tatt gondolbane over ekvatorlandets hovedstad (fra rundt 3000 til 4100 m.o.h.) og handlet på det som er det største markedet vi hittil har sett (Otavalo, to timer fra hovedstaden).

Når jeg skriver er mamma nyss sendt hjemover, og jeg, Ommund og Kjersti slår ihjel tid før vi hopper på flyet til Costa Rica. Karibien, nå kommer vi!

(PS: Mer blogg her: kjerstistokka.blogspot.com)

lørdag 7. november 2009

Feriehilsen fra kvalme og stolte fjellvandrere

Nå sitter jeg på en internettkafé i Quito, Ecuador. Torsdag kom vi tilbake til Cusco, Peru, fra det som til nå er mitt livs største fysiske utfordring - og tror heller ikke den er så langt unna for Ommund, mamma eller Kjersti (niesa vår). Sammen med fire briter, to nordamerikanere, to guider, to kokker, to teltgutter og tre sherpaer har vi klatret opp til høyder på over 4000 meter tre ganger den siste uka - med det absolutte toppunktet 4500.


















Etter en overnatting i hovedstaden Lima, en flytur opp til Cusco og et par dagers tilvenning til høyden (3350 meter her i byen) la vi tidlig mandag morgen ut på en flere timers kjøretur, og begynte å gå den ikke fullt så berømte Lares Trek. Inkatrailen var full, og derfor måtte vi velge det nest beste - trodde vi. Men i stedet for opptil 2000 mennesker på stien til enhver tid, hadde vi god plass og kunne gå forbi en rekke bittesmå samfunn - nøn av dem på bare én familie - som bodde der oppe i fjellet, rundt 4000 meter over havet, men flere timer å gå til nærmeste nabo, og kanskje enda lenger til skole og annen sivilisasjon.

De første meterne var et sjokk. Etter ti meters gange var pulsen raskt oppe i minst 140, uten at vi på forhånd trodde det skulle bli så anstrengende. Den første dagen i Peru kjente vi godt Cuscos høydemetre også, men på langt nær så mye. Litt anpustenhet og hjertebank, men ikke som i høyfjellet. For å gjøre en lang og tidvis smertefeull historie kort: Det gikk i snegletempo, spesielt opp bakkene. Hver kveld la vi oss med hodepine og lett kvalme, hver morgen våknet vi med hodepine, ansiktene til flere av oss var passe oppblåste, og maten smakte ikke, selv om den egentlig var kjempegod og vi var helt tomme for bensin.


















Etter tre dager med gange, dag to fra 07.00 til 17.30 (to topper, 4100 og 4500 meter), var det torsdag tid for Machu Piccu. Jeg tror ikke jeg trenger beskrive det for dere. Laster heller opp et par bilder så dere kan se.




































Mette på inkabyggverk, fjell og fysiske utfordringer hadde vi en handledag i Cusco før vi tidlig i morges (lørdag) satte oss på flyet i retning Ecueador. Og her er vi nå. Med sine forsiktige 2800 metre har vi et behangelig antall røde blodlegemer i årene, og har orket å ta en øl til lunsj - en av de første denne turen. Om 50 minutter skal vi på hotellet for å få informasjon om det neste eventyret: Galapagos. Klokken 06.30 i morgen reiser vi for å oppleve et av verdens mest spennenede (for oss, i allle fall) naturområder. Det skal bli varmere, flere dyr og langt mer bading enn ferien hittil har bydd på. Men først skal vi gjøre Quito utrygg.

Om noen dager lover vi bilder av store iguaner!!!

PS: Mer blogg her: kjerstistokka.blogspot.com