torsdag 22. februar 2007

I fjor er jeg i El Salvador…

Ikke lenge siden forrige innlegg, men min taletrengthet skyldes at jeg ná fóler jeg har nádd et nytt nivá i min sprákopplaering: Jeg kan ná snakke i fortid! Herligheten skjedde i gár. Jeg har lenge fólt meg som en komplett idiot nár jeg har máttet si til folk at ”Jeg kan litt spansk fordi i fjor er jeg i El Salvador”... Kan du tenke deg? Sá da vi i gár fikk utdelt et ark i den lille klassen vár (bare meg og June) og jeg sá en masse verbformer som jeg ikke hadde sett fór, sa jeg ifólge henne: ”June? VET du hva dette er? FORTID!!!” Og jeg skal visstnok ha hatt tárer i óynene da jeg sa det.

Skoledagene gár ellers sin etter hvert sá vante gang, med mye gramatikk og gloser (men aldri glosepróve) og litt kreativitet innimellom. Det hender at vi fár smá bildefortellinger eller tegneserier som vi skal sette tekst til (Yael skriver pá tavla, jeg og June fár tekste bilder etter tur) – gjerne med de siste spráktemaene flettet inn (denne gangen presens). Dette har resultert i et par underfundige historier om en mann ved navn Juan Carlos (de to mest vanlige mannsnavnene i Argentina, visstnok), hans foreteelser, egenskaper, lyster og laster. Vi fár selv bestemme navn og innhold, sá apropos argentinernes hyppige psykologbesók, er jeg sikker pá at flere mener vi burde tatt oss en tur til en sánn. I alle fall – her er siste episode om Juan Carlos (oversatt til norsk fórst, deretter pá spansk):

”En dag fikk señora Leland et telegram. Da hun leste det, skrek hun hóyt, besvimte og falt i armene pá postmannen. Juan Carlos kom til syne i dórápningen og sá undrende ut. Postmannen skrek: ”Se, se!” og ga ham telegrammet. Juan Carlos tok imot, leste det og skrek: ”Min gud! Jeg vant i lotteriet! Juhu!” og hoppet av glede. Sá lóp han inn i huset, og postmannen visste ikke hva han skulle gjóre. Noen minutter senere kom Juan Carlos ut av leiligheten med koffertene sine mens han sang: ”Blue Hawaii....” Sá lóp han til flyplassen. Nok en gang visste ikke postmannen (som heter Oliver) hva han skulle gjóre. Han tenkte: ”Denne kvinnen er jo knallheit” og ga henne et tungekyss. Men etterpá tenkte han seg om, og skiftet mening. Da hun hadde báde skjegg og bart (her ville vi forresten ikke lenger at hun skulle hete Leland, siden det er en vi kjenner, men hun er forelópig ikke omdópt), kastet han henne inn i huset og tenkte: ”Faen heller! Jeg glemte kontaktlinsene i dag. Ná tok jeg et kyss jeg ikke likte. Hvis jeg skal fortsette sánn, blir jeg aldri gift”. Altsá begynte han á gá.”

Og sánn gár nu dagan. Skal se om jeg fár tatt bilde av ”tegneserien” og lagt ut den ogsá. Her er den pá spansk, for de som vil óve sprákóret. Inntil neste gang – takk og farvel :)

”Un dia, la sra. Leland recibo un telegrama. Cuando lo leyó. Grito fuerte, se desmayo y se cayo en brazos del cartero. Juan Carlos apareció en la puerta y miro afuera pensativo. El cartero grotó: ”¡Mira, mira!”, y señalo el telegrama. Juan Carlos lo levanto, lo leyó y grito: ”¡Dios mio! ¡Gane la loteria! ¡Juju!” y saltó de alegria. Corrió adentro de la casa y el cartero no supo que hacer. Unos minutos despues, Juan Carlos salió con sus maletas y cantando ”Blue Hawaii”. Corrió al aeropuerto. Otra vez, el catero (que se llama Oliver) no supo wue hacer. Penso: ”Esta mujer está refuerte”, y le dio un beso de lengua. Pero despues pensó, y cambio de opinion. Como ella turo barba y bigotes, el la tiró dentro de la casa y pensó: ”¡Que mierda! Me olvidé los lenmtes hoy. Ahora, robe un beso que no me gust´. Si continue asi, nuncavoy a tener esposa.” Entonces, se fue caminando.”

1 kommentar:

Rune Tvedt sa...

Hei hei
Det er jo slett ikke verst å skrive tegneserietekster etter så kort tid. Det ser jo ut som dere har fått tid litt litt annet enn bare skole også, eller...?
Ha det bra og hils