Karibien avlyst på grunn av regn!!!

Ja, det er mulig (men ikke si det til noen).

Sist vi skrev ventet vi på flyet til San José, Costa Rica og Karibien. Og mandag kom vi oss dit. Dagen i landsbyen Cahuita begynte kjempeflott – det var så fin sol og så varmt at jeg matte ha en øl til lunsj. Vi gikk tur på stranda tilhørende nasjonalparken like ved, solte oss, badet, spiste frukt og snakket med en papegøye på veien tilbake til hotellet, som hadde hengekøyer i palmene utenfor, lå rett ved sjøen og var kjempekoselig. Store reker til middag hos Edtih, en tykk og fin kvinne av afrikansk opprinnelse. Idyll.














(På bildet går vi tur på stranda den dagen det IKKE var sol. Ikke fullt så mye idyll.)

Vel hjemme tok det et kvarters tid før det begynte å bøtte ned. Og det fortsatte hele natten. Da vi skulle spise frokost på tirsdag, la vi like godt klærne i plastposer og gikk i bikini. Det stoppet ikke før langt utpå dagen. Og etter en kikk på værmeldinga kunne vi konstatere at siste dråpe ikke kom å falle på flere dager, ja kanskje over helgen. Derfor gjorde vi kort prosess: Onsdag dro vi tilbake til San José, sov noen timer på et hostel og satte oss på bussen til El Salvador klokken 03 om morgenen.

















Og nå er vi endelig her. Torsdagen brukte vi 19,5 timer på buss (fra Costa Rica, gjennom Nicaragua og Honduras - og til El Salvador). I natt sov vi som steiner på busselskapets hotell med vaktmann og pumpehagle utenfor (i San Salvador er det ikke trygt å ferdes særlig mye ute etter mørkets frembrudd). Dagen i dag begynte vi med maistortillas, egg, bønner og platanos og nå skal vi øyeblikk starte på den halvannentimes bussturen til landsbygda. Sol og strand får vi ta her i landet, på Stillehavets kyst til uken. Først skal vi treffe Ommunds vertsfamilie igjen!

Om artenes opprinnelse

For over 100 år siden kom Charles Darwin til øygruppa Galapagos. Etter oppholdet der skrev han nø sånt som at "Det er ikke de sterkeste eller mest intelligente som overlever - men de som best kan tilpasse seg forndring." Og vi må få si at det ikke har vært veldig vanskelig å tilpasse seg livet i Ecuador.


Vi skrev sist da vi ankom Quito, Ecuador. Dagen etterpå satte vi oss rett på flyet til øygruppa i Stillehavet som nå tilhører Ecuador. Alle fire i god behold, men en iPhone fattigere (stjålet på flyet(!), dro vi videre på Galapagos-cruise med en gang vi landet på en av øygruppas to flyplasser. Det første som møtte oss var sjøløver som tok seg en formiddagslur der vi entret gummibåten for å komme oss ut til båten vi skulle være på i tre døgn. Den var som en liten cruisebåt (i alle fall tror vi det, maten var digg og folka som jobba på båten hadde hvite klær). Totalt var vi 12 passasjerer om bord på båten, og lå innkvartert i dobbeltlugarer med eget bad (!).

Første ettermiddag stoppa vi på en strand på en av de små øyene og fikk snorkle og bade. Flere sjøløver. Store stimer av akvariefisk som ikke var redd oss i det hele tatt. Og slik fortsatte det. Hver formiddag og ettermiddag en ny øy og et nytt snorklested. Ingen dyr var særlig skeptiske til oss, og vi så både hai, sjøløver, pingviner og havskilpadder under vann. Over vann så vi seler som solte seg, iguaner og en drøss med fugler. Første morgen våknet vi til en sjøløve som tok en hvil bak på båten. Haier som svømte under oss før frokost. Bare for at dere skal få et lite inntrykk :)


For Ommund gjorde det dessuten stort inntrykk at oljearbeiderne i Ecuador jobber 1-2. Ikke 2-4. De samme selskapene som borer etter olje i Norge, gjòr det i Ecuador også. En av de som har jobba for dem, var Alfredo. En plugg av en mann i midten av førrtiårene. Alfredo begynte som sjømann og var i El Salvador dagen da Monseñor Romero ble skutt, og i Nicaragua i dagene da Ortega og Sandinistene tok makten. Han hadde seilt litt i Europa og Nord-Amerika også. Det ble litt kaldt sa han. Etter at han slutta som sjømann, begynte han som oljearbeider. Han jobba som roughneck på rigger rundt omkring i Ecuador. Til lands og til havs. Han fortalte oss at lønna var grei, men at arbeidsforholdene var forferdelige. Tungt, hardt arbeid, og manglende fokus på sikkerhet. Han gjorde store øyne da Ommund fortalte om norske oljearbeidere. Som jobba to uker på, og fire uker av. De samme selskapene, som i Norge er snille og har gode forhold til fagforeninger og myndigheter, gir sine arbeidere to uker på, og en uke av i Ecuador. Når Alfredo sa farvel, reiste han knyttneven og sa "Un solo puño, un solo ideal!" En samla knyttneve, et samla ideal. Ommund grubla lenge pà internasjonal fagforening etter møtet med Alfredo. Han vil bli husket.

Oppgira og mette på inntrykk var vi tilbake i Quito onsdag ettermiddag. Siden da har vi vært på ekvator, tatt gondolbane over ekvatorlandets hovedstad (fra rundt 3000 til 4100 m.o.h.) og handlet på det som er det største markedet vi hittil har sett (Otavalo, to timer fra hovedstaden).

Når jeg skriver er mamma nyss sendt hjemover, og jeg, Ommund og Kjersti slår ihjel tid før vi hopper på flyet til Costa Rica. Karibien, nå kommer vi!

(PS: Mer blogg her: kjerstistokka.blogspot.com)

Feriehilsen fra kvalme og stolte fjellvandrere

Nå sitter jeg på en internettkafé i Quito, Ecuador. Torsdag kom vi tilbake til Cusco, Peru, fra det som til nå er mitt livs største fysiske utfordring - og tror heller ikke den er så langt unna for Ommund, mamma eller Kjersti (niesa vår). Sammen med fire briter, to nordamerikanere, to guider, to kokker, to teltgutter og tre sherpaer har vi klatret opp til høyder på over 4000 meter tre ganger den siste uka - med det absolutte toppunktet 4500.


















Etter en overnatting i hovedstaden Lima, en flytur opp til Cusco og et par dagers tilvenning til høyden (3350 meter her i byen) la vi tidlig mandag morgen ut på en flere timers kjøretur, og begynte å gå den ikke fullt så berømte Lares Trek. Inkatrailen var full, og derfor måtte vi velge det nest beste - trodde vi. Men i stedet for opptil 2000 mennesker på stien til enhver tid, hadde vi god plass og kunne gå forbi en rekke bittesmå samfunn - nøn av dem på bare én familie - som bodde der oppe i fjellet, rundt 4000 meter over havet, men flere timer å gå til nærmeste nabo, og kanskje enda lenger til skole og annen sivilisasjon.

De første meterne var et sjokk. Etter ti meters gange var pulsen raskt oppe i minst 140, uten at vi på forhånd trodde det skulle bli så anstrengende. Den første dagen i Peru kjente vi godt Cuscos høydemetre også, men på langt nær så mye. Litt anpustenhet og hjertebank, men ikke som i høyfjellet. For å gjøre en lang og tidvis smertefeull historie kort: Det gikk i snegletempo, spesielt opp bakkene. Hver kveld la vi oss med hodepine og lett kvalme, hver morgen våknet vi med hodepine, ansiktene til flere av oss var passe oppblåste, og maten smakte ikke, selv om den egentlig var kjempegod og vi var helt tomme for bensin.


















Etter tre dager med gange, dag to fra 07.00 til 17.30 (to topper, 4100 og 4500 meter), var det torsdag tid for Machu Piccu. Jeg tror ikke jeg trenger beskrive det for dere. Laster heller opp et par bilder så dere kan se.




































Mette på inkabyggverk, fjell og fysiske utfordringer hadde vi en handledag i Cusco før vi tidlig i morges (lørdag) satte oss på flyet i retning Ecueador. Og her er vi nå. Med sine forsiktige 2800 metre har vi et behangelig antall røde blodlegemer i årene, og har orket å ta en øl til lunsj - en av de første denne turen. Om 50 minutter skal vi på hotellet for å få informasjon om det neste eventyret: Galapagos. Klokken 06.30 i morgen reiser vi for å oppleve et av verdens mest spennenede (for oss, i allle fall) naturområder. Det skal bli varmere, flere dyr og langt mer bading enn ferien hittil har bydd på. Men først skal vi gjøre Quito utrygg.

Om noen dager lover vi bilder av store iguaner!!!

PS: Mer blogg her: kjerstistokka.blogspot.com

Et sted å spille ball

Los Henriques er landsbyen Ommund bodde i da han var grøftegraver i El Salvador i 2004. Folka som bor der er bønder som gror mais og bønner. Nok til å spise og leve. Det de har å gjøre etter arbeid er å spille fotball, eller spille i band. Nå forsvinner fotballbanen, og de skal lage en ny. De har spurt oss om vi kjenner noen som kan hjelpe til i Norge. Det gjør vi selvsagt.

Hvorfor ny fotballbane?
Løkka de spiller på nå, er lånt av en dame som nå trenger marka til å dyrke på. Derfor vil ungdommene i landsbyen kjøpe land til en ny bane, som skal eies av landsbyen, slik at alle eier den, og alle kan spille. De vil også lage en bedre bane. En uten kyr, høns og hester som kommer inn på banen mens de spiller kamp. Ungdommene har også lyst på mål i stål eller aluminium, og ikke av bambus.

RIKT DYRELIV: Dette er banen de spiller på nå. Som dere ser- mål av bambus og husdyr i spillet.



LAGET: Dette er noen av dem som jobber med å skaffe penger til den nye fotballbanen. Helst til venstre, stående, er Will, Ommund sin vertsbror på 15. José har mørk skjorte og står omtrent i midten blant dem som står.

Hvordan har de tenkt å få det til?
Dugnad. Fotballspillerne, foreldre, tanter og onkler og andre arrangerte rett etter vi dro hjem en busstur til Guatemala. De inviterte alle i landsbyen, og sto for alt selv. Selv om mange ikke har særlig mye å bidra med i rene penger, får de likevel et lite overskudd som skal brukes på banen. I november arrangerte de dans for folk i landsbyen. De har hodene fulle av ideer for flere arrangementer, og alle jobber selvsagt helt gratis. Mens vi besøkte dem, dro en komité bestående av ungdommer fra 15 til 26 til kommunen for å be om å leie maskiner til å planere matta. De håper også at kommunen vil bidra med litt penger til prosjektet.

Hvor mye koster det?
11.000 dollar for marka, og 7000 dollar for gjerder, mål, planering og alt annet man trenger til en fotballbane. Det vil si i underkant av 130.000 norske kroner etter dagens kurs. Lite i Norge - mye i El Salvador. Derfor vil selv (for oss) små bidrag hjelpe mye.

HIT VIL DE: På begge sider av dette gjerdet er den nye banen de vil bygge. Og den kan bli for elleve spillere - ikke bare for sju, som de har nå (selv om akkurat det ikke har hindret dem i å stille fullt lag.)

Kommer pengene fram?
Det er det klassiske spørsmålet. Og salvadoranerne skjønte det veldig godt da vi forklarte dem det. Vi stoler på dem, og vet at er åtte demokratisk valgte ungdommer må gå samtidig til banken for å få ut penger. En av dem er José (25), en av sønnene i familien som Ommund bodde hos. Dette er folk vi kjenner, og som vi vet er solide mennesker.

FÅR GJERDE: Hvis den nye banen blir som de drømmer om, får de gjerder. Og da kan ikke hønene, hestene og kyrne løpe inn på banen midt i kampen :)

Hva kan du gjøre?
Se om du har litt ekstra penger. Alt monner. Uansett om det er 50 eller 50.000 spenn. Pengene kan du sette inn på kontonummer 3361.10.66991. Det er en norsk bankkonto - vi skal overføre pengene videre. Fint om du sender en melding/SMS/e-post til Ommund eller Mari etter at du har satt pengene inn. Da kan vi sjekke at de har kommet frem, og finne dem igjen.

Og så kom vi hjem til El Salvador

Turens siste mål er nådd. Vi er tilbake i El Salvador, over to år siden forrige gang. Etter en rask tur innom Maya-ruinene i Tikal, dro vi til Guatemala City og videre til San Salvador (til sammen 14 timer på reis).
Ommund står over skrivingen i denne runden – de fleste har vel hørt nyhetene fra Hydro på Karmøy, og da var det en ferierende fagforeningsmann som plutselig ikke hadde så lyst til å være på ferie mer. Akkurat nå suger han til seg alt han kan av nyheter og skriver mailer så tastene klaprer.

Det er herlig å være tilbake i kaoset på bussene, med vekkelsespredikanter og godteri/frukt/kokos/mat/grønnsaks-selgerne, men enda mer herlig var det å komme HJEM – til Ommunds vertsfamilie i landsbyen Los Henriques. Det er over fire år siden han bodde der, og to og et halvt år siden vi sist var på besøk, men det er som om vi var det for noen måneder siden. Ting er chill, hønene, gjessene, katten og hundene springer rundt, alle barna spiser når de er sultne og det er lov til å ligge i hengekøya midt på dagen (kanskje især midt på dagen, for da er det jo varmest).

I dag har vi for eksempel stått opp, spist bønner, tortilla og egg til frokost, hengt opp hengekøya vi kjøpte til familien, sortert ut til dårlige bønenne før José (den eldste broren som fortsatt bor hjemme) tok oss med til byen for å selge en sekk. Det venter nok mer av både egg, tortilla og bønner når vi kommer hjem, også leser vi kanskje litt i en av hengekøyene, ser på de lite balanserte nyhetene på tv og legger oss ved 21-tiden.

Det høres kanskje ut som salvadoranerne bare hviler og koser seg, men tvert imot. De jobber ekstremt hardt. Det vi vel lar oss bergta så veldig av, er at de tar alt så veldig rolig, koser med barna, sparker vekk hønene og tenker lite på nettbanken. Det samme skal vi gjøre de neste fem dagene :)

Levende hummer i havet og på asjetten

Nå er det andre boller. Karibiske boller mer spesifikt. Belize har verdens lengste rev på den nordlige halvdelen av jorden, og de smarte Belizerne var lure, de fredet det tidlig. Takk, Belize.

Nå sitter vi mette og fornøyde etter å ha spist disse til middag.

Tilsvarende vesen, i sitt rette element, så vi selvfølgelig da vi fordrev dagen med aktiviteter som beskrevet på bildet under. Turneffe Islands var åstedet. Vi har dykka her i et par dager nå, og det er virkelig fantastisk. Ommund har tidligere dykka i The Blue Hole. Resten av Belize og Turneffe-holmene har nok å by på.

Skilpadder som beiter sjøgress, digre (snille) haier som svømmer rett forbi oss, murener (aggresive) som vokter territoriet sitt.

Svære skater som flyr forbi i vannet. Overheng som skjuler tusenvis av fisk.


Alt dette i glassklart vann. Vi har prøvd å ta bilder, men de kan aldri erstatte hvor pent det er.

Ja, det er mulig å bli solbrent gjennom skyene

Mari: Og plutselig var det en uke siden vi hadde vært på internett sist gang. Sist vi skrev var vi i San Pedro, på høylandet i Guatemala. N å er vi kommet oss til Belize - via Rio Dulce og Livingston (begge Guatemala). Siden da har vi, som du kan lese av tittelen, for det meste hatt overskyet vær - men det gjør ingenting, for jammen greier jeg ikke å bli både solbrent og brun gjennom det sprukne skylaget. Her i Placencia skulle vi egentlig bare være i et par dager - til vi hadde prøvd dykkinga her. Men det viste seg å vaære svært avslappet og koselig her - og i tillegg svært vanskelig å f å seg en dykketur uten å betale nesten 1000 spenn per båttur...

Ommund: Etter Reiarsvann-dykking i ferskvanns-Guatemala, var det godt å komme frem til Belize og koraller. Vi hadde et nydelig dykk til Laughing Bird Caye, masse forskjellige fisker, og et par HEFTIGE barracudaer.

Mari: Vi er på en halvøy, og det er hvite og flotte sandstrender. Men de flotte korallrevene er lenger ute på havet, og da m å vi ta båt. Vi endte opp (i går) å bli med på en amerikanske-turister-snorkletur, og det var flott å endelig få komme skikkelig i vannet igjen. Vi s å en masse nydelige småfisk, en kjempestor som vi ikke vet hva het og en del barracudaer; en morderisk rovfisk (det største var en meter lang, ulp).

Ommund: Folk her driver faktisk og har fridykking som yrke. Flere jeg har snakket med drar til en av de små holmene av sand og palmer, ”cays”, og bor flere måneder av året. Der henter de hummer, konkylier (som faktisk er digg å spise) og skyter fisk med en relativit primitiv harpun. Et to-toms rør som de putter selve pila inn i, og som de har strikker til. En slags undervanns pil-og-bue.

Mari: Men selv om det kanskje ikke ble så mye dykking som vi hadde håpt, er alt flott. I landsbyen (900 innbyggere) er ALLE ekstremt hjelpsomme, og hilser på alle som kommer forbi. Vi har også møtt Arthur, fransk, på vår alder, som deler vår fascinasjon for undervannsliv, og Ommunds lidenskap for å drepe andre skapninger med harpun :)

Ommund: Vi prata med en kul fyr herfra i går, og han skulle fikse oss en bra undervannsjakt-tur, men da vi kom i dag, var det ikke friendly Dexter vi traff, men ”Hey, it’s gonna’ cost yo hondrad dollar man! An that’s per parson!”. Vi droppa det.

Ommund: Sosial dumping. Polakkene i Belize er gatmaltekere. Altså folk fra Guatemala. De kommer, bor i skur, 20 i slengen (i hengekøyer), og gjor jobben for halvparten av lønna. Belize-folk drar til USA. I lag med mexicanere, salvadoranere og så videre. Samme tingene som hjemme. Er det rart vi blir frustrerte? Vi har fagforeninger over hele verden, og pinadø er ikke mange av problemene like også.

Mari: Turen går snart videre til Caye, Caulker, en øy hvor dykkeindustrien er langt bedre utbygd enn den er her. Belize (tidligere britisk koloni) har forresten fredet de aller fleste korallrev i sitt havområde, så det skal være flotte ting å se over hele landet. Og vi har ikke dårlig tid, det er enda en uke til vi m å reise til El Salvador!

Snakkes!