Vi dro ikke til Merida i Andes-fjellene likevel, men til Coro, nordvest i landet. Herfra kommer nemlig Betty, hun vi helt tilfeldig mótte pá flyplassen i Frankfurt. Etter á nesten ha frosset ihjel pá bussen hitover (fórst natttbuss fra Ciudad Bolivar, deretter mindre lokalbuss fra Valencia til Coro, en total reisetid pá over 15 timer) ankom vi kolonibyen, som har 300.000 innbyggere. Tross det kan vi gá ute i byen ogsá om kvelden, og det har vaert behagelig i de til ná fem dagene vi har vaert her.
Onsdag mótte vi Betty, som flinkt og fint fulgte oss rundt i byen og var verdens beste guide. Det beste vi sá var nok órkenen (ja!) som ligger vegg i vegg med byen. Dessverre fikk vi bare den ettermiddagen og kvelden sammen med henne, for hun mátte til Caracas for á ordne en masse greier fór bryllupet med den sveitsiske kjaeresten sin i februar.
Torsdag og fredag hadde vi rolige dager i byen, med masse kaffe og kafeer og loffing rundt omkring. Vi sá flere harry klaer, flere plastdingser og mobildeksle som vi ikke ville kjópe. Slik er det pá shopping i dette landet – det tror jeg vi kan konkludere med. Det er et stykke mellom hver gang vi finner en kjempeflott ting som vi tenker at vi bare má ha…
Lórdag dro vi til Adicura, en liten landsby pá Peninsula de Paraguaya, en halvóy som ligger rett utenfor Coro. Det var godt á bade igjen etter nesten en uke uten, men ellers var det ikke sá mye á se. Vi har kanskje sett de aller fineste strendene i landet allerede, hvem vet?
Sóndag skulle vi bestige Cerro Santa Ana, et fjell som ogsá er pá Peninsula de Paraguaya. Vi tok buss og buss i nesten halvannen time for á komme til landsbyen ved foten av det, og selv om vi egentlig ikke hadde lov til á starte turen etetr klokken 09 om morgenen pá grunn av den ekstreme heten midt pá dagen, gjorde vi det likevel (cirka 09.25). Jeg mátte dessverre gi opp etter litt mer enn to tredeler av turen, det ble bare for varmt… Ommund kom seg litt lenger opp, men utsikten var flott uansett. Halvóya er omtrent 50 km bred fra óst til vest og litt lengre fra sór til nord, og siden fjellet stikker 830 meter opp nesten fra havnivá, sá vi et godt stykke rundt omkring.
Sóndag kved fikk vi hóre fra de som driver posadaet várt at (i alle fall noen) av de som skriver i Lonely (eller lo-ne-li som de spansktalende uttaler det) Planet, reiseboka vi har med og som MAAANGE andre ogsá bruker, pá langt naer er verdt pengene. Han som hadde sjekket ut várt posada hadde fórst forsókt á presse til seg et gratis rom, uten á fá det, kommet likevel, kunne ikke snakke spansk (hvordan fár man da informasjon i et land hvor nesten ingen snakker engelsk?), og etter han hadde reist, spurte han de som jobber pá posadaet etter det meste av informasjonen som senere kom pá trykk i boka. Herlig? Ikke kjóp den mer, hvis dere skulle tenke pá det! Det skal i alle fall ikke vi!
I gár var det jo ogsá tid for valget. Det har vaert intens stemning i landet helt siden vi kom pá grunn av en folkeavstemning som ble avholdt i gár. Jeg for min del har ikke klart á sette meg fullstendig inn i det, men det er grunnlovsendringer pá sá mange som 65 paragrafer som er saken. Den ene halvdelen har fine forslag som sekstimers arbeidsdag og pensjonsrettigheter til gateselgere og slikt, mens den andre blokka er etter hva jeg forstár den somskal gi president Chavez mer makt, blant annet mulighet for gjenvalg utover de presidentperiodene som han i dag har anledning til. Det ble et sylknapt flertall (50,7 prosent) for nei i alle fall, sá sa Ommund meg da han kom og la seg klokken 01.30 i natt. Etter fjellturen klarte jeg bare ikke á holde meg váken…
Vi har hatt store diskusjoner om temaet gjennom hele turen, og de aller fleste vi treffer har en mening. Det ser ikke ut til at utdanningsnivá og ókonomi kan brukes for á generalisere ja- eller nei-velgerne heller – selv om Chavez representerer háp for mange fattige her i landet, har vi ogsá mótt flere med hóy utdannelse som er ja-mennesker. Flere av forslagene er gode, mens enkelte vi har mótt (ogsá jeg) mener at mengden paragrafer er for stor til at en kan vente at folk skal kunne greie á sette seg inn i det, tross det gedigne propagandaapparatet. Ommund trekker fram det positive ved viljen til á forandre dette landet og gi folk rettigheter, gjóre med oljen slik vi har gjort i Norge og slike ting, men heller ikke han klarer á bestemme seg for et komplett ja eller nei. Vi má lese mer for á kunne bestemme oss.
Uansett er klokka ná omkring 13 pá dagtid, og vi har ikke fátt med oss noen store aksjoner, voldelige protester eller lignende, og vi krysser fingrene for at det holder seg slik.
Vi skulle egentlig reist videre i dag, men drar i morgen tidlig i stedet. Lenge leve latskapen. Et par dager med strand, sá ser vi plutselig snóen… Og julepynten i en mer passende temperatur enn 30 grader. Vi snakkes :)
