Nesten slutt, men vi måtte bare...

...dykke litt mer.

Da vi forlot Koh Lanta tirsdag sist uke dro vi til Kao Lak (nord for Phuket på vestklysten). Vi fant Liquid Adventures og deres liveaboard - bo om bord på en båt og spise litt, dykke, spise, sove litt, dykke, spise litt, lese, dykke, spise litt, dykke og så spise. I tre dager. Rundt øygruppene Surin og Similian (nasjonalparker til havs).

Vi lar bildene nedenfor fortelle resten av historien.

Vi kom på land igjen lørdag ettermiddag, og sitter nå i Bangkok der vi tilbringer vårt aller siste døgn i Thailand. Vi har oppsummert litt:

Antall dager i sjøen: Sju av 21
Antall dager ved kysten: 20 av 21
Antall skilpadder sett: Fire
Antall skilpadder som gjorde fra seg mens vi så pa: En
Antall haier sett: To
Antall minstfiremeterbrede manta rays: En
Antall 50-individ store barracuda-stimer: En
Antall fisk i farger: Flere millioner
Antall farger på korallrevene: Ubeskrivelig
Maksimal dybde på ett pust: 30 meter (Ommund, selvsagt)

Det blei akkurat sånn vi hadde håpa på.


UTEN TANK: Ommund og jeg sammen med snorkleren Jessica og snorkle-guiden Alex. De andre ti på båten trengte luft på ryggen.



KART: Før hvert dykk fikk vi se undervannskart over dykkestedet.



POSERING: Noen meter under overflaten.



MANGE: En flokk med omtrent 50 barracudaer. Litt skummelt men mest kult syn.



FANT EN VENN: Mari og en av de uttrykksfulle porcupine-fiskene.

Thailand II: Sand og dårlige cashewnøtter

....og der var vi i paradis.

Vi tok med oss to- og trestjernersdiplomer og franskmannen Vincent og dro til Kho Lanta med ferje nå på torsdag. Richard og Sarah, fridykkerinstruktørene, var kule nok til å anbefale oss et superfint sted å bo: hos Annie på Banana Garden Home.

Går vi 50 meter, er vi på stranda. Tilfeldigvis også i baren til "indianeren" Pas (han er thai, men med en tydelig uttrykt hang til urinnvånerne i USA). Første kvelden vi var her hadde vi et visst behov for å feire stjernee våre, men Vincent tror vi må ha fått noen darlige cashewnøtter servert sammen med mojitoene, ølen og white russians-ene.

Det ble ikke mye ut av dagen etter. Men neste, derimot:


Tuk tuk. 125 kubikk, uten futt, måtte frakte tre europeere øya rundt. Moped med sidevong. Hjertet mitt i halsen, de to andre byttet på å kjøre. Trolig farligere enn det meste annet jeg har gjort, men fin måte å komme seg rundt på. Stoppe på en strand her. Pad thai til lunsj, litt lesing i sanden der. Vi fant hver var hengekøye mot slutten av dagen.

...som ble etterfulgt av to dager med dette:


I morgen eller dagen etter skal vi lete etter et nytt, kanskje helst enda litt mindre øyparadis. Det kryr nemlig av svenske småbarnsfamilier på denne øya. Ikke noe galt i småbarnsfamilier sånn i seg selv, men når de er mange og triller barnevognene sine på stranda, og ungene griner på restaurant om kvelden, er det greit med et nytt sted på sikt. Vi får se hvor havet fører oss!






PS: Fotobyline på det siste bildet er Marc Guerrin. Motivet er Ommund på vei inn i en hule under vann.

Kunsten å ikke puste

Dette har vært en uke med hard fysisk og mental trening, for Maris del noen tårer, næringsrik mat og svært lite øl. Ferie? Ja!

Vi landet i Thailand mandag ettermiddag, hoppet på et fly til Phuket og møtte Richard fra We Freedive dagen etter. Vi må ærlig innrømme at vi drakk oss i søvn den første kvelden, men så var det stopp.

Richard (tysker) og hans kjæreste Sarah (brite) startet nemlig Ommunds AIDA trestjerners kurs dagen etter. Medeleven Vincent (franskmann) hoppet også i svømmebassenget på bungalow-hotellet vi bor på. Den første dagen leste jeg bok mens de holdt pusten.

På bildet er Vincent og Sarah Ommund sine buddyer mens hans puster seg opp til en statisk apnea (holde pusten lengst mulig mens man ligger stille i vannet). De holder snorkelen hans mens han tar dype innpust som er kortere enn utpustene. Han må forberede kroppen på en lang stund (på bildet kanskje 3 minutter og 30 sekunder) uten luft. Etter han har startet, forteller han dem med en fingerbevegelse når han får den første kontraksjonen (krampe i mellomgulvet), og de forteller ham hvordan han ligger an, tidsmessig, og om han slapper godt nok av.

Dagen etter begynte jeg. Vi tilbrakte en del tid med teori på både mitt og Ommund sitt kurs, men også en god del tid i bassenget. Statisk apnea, dynamisk apnea (svøm fram og tilbake i bassenget mens du holder pusten). Med andre ord, det vi vel alle har lekt med som barn satt i system. Ommund og Vincent hadde i tillegg en CO2-tabell, som er svøm fram og tilbake i bassenget og pust ti ganger. Gjør det samme igjen, men pust bare ni ganger. Og så videre. H_E_L_V_E_T_E__P_Å__J_O_R_D. Dette hever CO2-nivået i kroppen, men gir deg nok O2 til å fortsette å svømme. Trangen til å puste er nemlig ikke lite O2, men økende CO2-nivå i blodet. Selvfølgelig vil O2 før eller siden bli brukt opp, men langt senere enn du faktisk tror.

Dette er grunnprinsippet i fridykking. Alle de andre tingene du gjør, svømme dypere og slikt, er bare ulike måter å greie deg uten å puste mens du gjør noe stilig samtidig. Og selvfølgelig teknikker for å bruke minst mulig O2. Fin-kick (hvordan du bruker svømmeføttene). Hvordan du holder armene (de skal ligge langs siden). Hvordan du holder hodet (du skal rette ryggen og IKKE bøye nakken og se i retningen du svømmer, men ned i bassenggulvet hvis du svømmer horisontalt).

Fredag og lørdag skulle vært trening på sjøen, men på grunn av en kommende storm lot vi være. Og siden Sarah og Richard skulle ha fri søndag, ble hele hav-treningen utsatt til mandag og tirsdag. Dermed ble det mer basseng-trening både fredag, lørdag og søndag. Vi leide scooter lørdag morgen og kjørte litt rundt. Ellers ble det trening. Spise lett. Ikke drikke vin. Lese. Slappe av.

På dette bildet er vi kommet oss på sjøn. Richard, Ommund og Vincent trener på a redde hverandre på 15 meters dyp. De har allerede vært på rundt 25. Sarah og jeg trener på å få meg dypest mulig (men jeg greier ikke kravet på 16 meter).

Guttene måtte også trene på å klargjøre bøyen og tauene mens de var i vannet. For å svømme mest mulig rett ned, festes tauet til en vekt som når havbunnen, eller så langt ned tauet rekker. Tauet brukes som ledelinje, og i en av øvelsene drar dykkeren seg loddrett nedover med bare hendene til hjelp.

De to dagene vi var på båten var vi de "crazy freedivers". En rekke dykkere, den typen som bruker lufttanker framfor lungene, var også på de samme båtturene. Det er merkelig å see hvor klumsete de er, hvor mye utstyr de har og hvor tunge de er i vannet sammenlignet med instruktørene våre. Sarah og Richard ser mer ut som seler eller delfiner der de glir lett som en lek ned til 30 meter. Uten de forstyrrende luftboblene som trolig gjorde at vi, ikke dykkerne, så en djevelrokke med "vingespenn" på fem meter (!). Massivt.

Hva nå? Vi er ferdig med kurset. En liten "pool-session" gjenstår (jeg må vise at jeg kan holde pusten i to minutter, greide ikke det da instruktørene skulle se på sist gang. For Ommund gjenstår en CO2-tabell og 60 meter under vann. Vi har greid dette på trening, så gjennomføringen foran instruktørene skal gå veldig fint.

Det har vært tøft, men utrolig lærerikt, å leve som (for oss) toppidrettsutøvere på ferie. Vi tror nå vi stikker ut på en av øyene i nærheten. Kanskje i morgen. Spise god mat (det har vi for så vidt allerede gjort flere ganger) og drikker oss fulle (det har vi bare gjort en gang). Dykke for moro skyld - uten å trene. Paradis på skikkelig :) Skrives!