Feriehilsen fra kvalme og stolte fjellvandrere

Nå sitter jeg på en internettkafé i Quito, Ecuador. Torsdag kom vi tilbake til Cusco, Peru, fra det som til nå er mitt livs største fysiske utfordring - og tror heller ikke den er så langt unna for Ommund, mamma eller Kjersti (niesa vår). Sammen med fire briter, to nordamerikanere, to guider, to kokker, to teltgutter og tre sherpaer har vi klatret opp til høyder på over 4000 meter tre ganger den siste uka - med det absolutte toppunktet 4500.


















Etter en overnatting i hovedstaden Lima, en flytur opp til Cusco og et par dagers tilvenning til høyden (3350 meter her i byen) la vi tidlig mandag morgen ut på en flere timers kjøretur, og begynte å gå den ikke fullt så berømte Lares Trek. Inkatrailen var full, og derfor måtte vi velge det nest beste - trodde vi. Men i stedet for opptil 2000 mennesker på stien til enhver tid, hadde vi god plass og kunne gå forbi en rekke bittesmå samfunn - nøn av dem på bare én familie - som bodde der oppe i fjellet, rundt 4000 meter over havet, men flere timer å gå til nærmeste nabo, og kanskje enda lenger til skole og annen sivilisasjon.

De første meterne var et sjokk. Etter ti meters gange var pulsen raskt oppe i minst 140, uten at vi på forhånd trodde det skulle bli så anstrengende. Den første dagen i Peru kjente vi godt Cuscos høydemetre også, men på langt nær så mye. Litt anpustenhet og hjertebank, men ikke som i høyfjellet. For å gjøre en lang og tidvis smertefeull historie kort: Det gikk i snegletempo, spesielt opp bakkene. Hver kveld la vi oss med hodepine og lett kvalme, hver morgen våknet vi med hodepine, ansiktene til flere av oss var passe oppblåste, og maten smakte ikke, selv om den egentlig var kjempegod og vi var helt tomme for bensin.


















Etter tre dager med gange, dag to fra 07.00 til 17.30 (to topper, 4100 og 4500 meter), var det torsdag tid for Machu Piccu. Jeg tror ikke jeg trenger beskrive det for dere. Laster heller opp et par bilder så dere kan se.




































Mette på inkabyggverk, fjell og fysiske utfordringer hadde vi en handledag i Cusco før vi tidlig i morges (lørdag) satte oss på flyet i retning Ecueador. Og her er vi nå. Med sine forsiktige 2800 metre har vi et behangelig antall røde blodlegemer i årene, og har orket å ta en øl til lunsj - en av de første denne turen. Om 50 minutter skal vi på hotellet for å få informasjon om det neste eventyret: Galapagos. Klokken 06.30 i morgen reiser vi for å oppleve et av verdens mest spennenede (for oss, i allle fall) naturområder. Det skal bli varmere, flere dyr og langt mer bading enn ferien hittil har bydd på. Men først skal vi gjøre Quito utrygg.

Om noen dager lover vi bilder av store iguaner!!!

PS: Mer blogg her: kjerstistokka.blogspot.com