Halvannen meter søle i huset

For dem som ikke har fått med seg hvordan orkanen Ida herjet i flere land i dette hjørnet av verden, sjekk gjerne her. Til opplysning har dødstallene her i El Salvador nå steget til nesten 200 mennesker siden den artikkelen ble skrevet.

Søndag fikk vi se med egne øyne hvordan jord-, sand- og leirras kan påvirke en liten by ved en innsjø. Fordi Pedrina, Ommunds vertssøster, sitter på El Salvadors Storting for regjeringspartiet FMLN, er hun tett involvert i hjelpearbeodet. Søndag ble vi med henne til en av de rammede landsbyene (San Augustin) for å hjelpe folk der.







Som de naive nordmennene vi er, så vi for oss å vaske hus, siden det spanske verbet “limpiar” også kan bety det. Men det var snarere “grave ut hus”. Familien som bodde i huset vi gravde ut, måte klatre opp på taket for å overleve. På en halv time sto hele huset og hagen bokstavelig talt til knes i søle. Da søndagens frivillige kom for å grave, var huset gravd ut. Vi jobbet i hagen. Rundt utendørskjokkenet fant vi kaffekjeler og tallerkner begravd i tørket gjørme. Ved badet; en kosebamse. Det var sterkt. Enda sterkere var det å få vite at ti mennesker omkom i området – og at det finnes andre områder hvor alle husene forsvant i søla.

Etter hva vi kan se har FMLN gjort en formidabel jobb med å organisere hjelpen. I landsbyen vi var på søndag, hadde vi selskap av over 300 andre frivillige. En helsestasjon hadde de også opprettet denne dagen. Total skal 15.000 frivillige ha vært i arbeid til nå – i tillegg til militære og så videre. Vi fant det svært imponerende at myndighetene greier å gi mat, drikke og verktøy til så mange, og minst like imponerende at folk over hele landet dropper den eneste fridagen de har for å hjelpe andre.

Hjemme på landsbygda går livet sin vante gang. Folk sparker etter hønene og hundene som tigger tortillas, og de tenker fortsatt befriende lite på nettbank. Vi skal likevel forlate idyllen i morgen for å tilbringe noen dagen ved salt vann, og dit tar vi med oss Kayleen (20), den eldste datteren til Ommunds vertssøster Pedrina. Bading og soling har det ikke vært for mye av hittil på turen, så jeg og Kjersti gleder oss i alle fall veldig til det :)

Karibien avlyst på grunn av regn!!!

Ja, det er mulig (men ikke si det til noen).

Sist vi skrev ventet vi på flyet til San José, Costa Rica og Karibien. Og mandag kom vi oss dit. Dagen i landsbyen Cahuita begynte kjempeflott – det var så fin sol og så varmt at jeg matte ha en øl til lunsj. Vi gikk tur på stranda tilhørende nasjonalparken like ved, solte oss, badet, spiste frukt og snakket med en papegøye på veien tilbake til hotellet, som hadde hengekøyer i palmene utenfor, lå rett ved sjøen og var kjempekoselig. Store reker til middag hos Edtih, en tykk og fin kvinne av afrikansk opprinnelse. Idyll.














(På bildet går vi tur på stranda den dagen det IKKE var sol. Ikke fullt så mye idyll.)

Vel hjemme tok det et kvarters tid før det begynte å bøtte ned. Og det fortsatte hele natten. Da vi skulle spise frokost på tirsdag, la vi like godt klærne i plastposer og gikk i bikini. Det stoppet ikke før langt utpå dagen. Og etter en kikk på værmeldinga kunne vi konstatere at siste dråpe ikke kom å falle på flere dager, ja kanskje over helgen. Derfor gjorde vi kort prosess: Onsdag dro vi tilbake til San José, sov noen timer på et hostel og satte oss på bussen til El Salvador klokken 03 om morgenen.

















Og nå er vi endelig her. Torsdagen brukte vi 19,5 timer på buss (fra Costa Rica, gjennom Nicaragua og Honduras - og til El Salvador). I natt sov vi som steiner på busselskapets hotell med vaktmann og pumpehagle utenfor (i San Salvador er det ikke trygt å ferdes særlig mye ute etter mørkets frembrudd). Dagen i dag begynte vi med maistortillas, egg, bønner og platanos og nå skal vi øyeblikk starte på den halvannentimes bussturen til landsbygda. Sol og strand får vi ta her i landet, på Stillehavets kyst til uken. Først skal vi treffe Ommunds vertsfamilie igjen!

Om artenes opprinnelse

For over 100 år siden kom Charles Darwin til øygruppa Galapagos. Etter oppholdet der skrev han nø sånt som at "Det er ikke de sterkeste eller mest intelligente som overlever - men de som best kan tilpasse seg forndring." Og vi må få si at det ikke har vært veldig vanskelig å tilpasse seg livet i Ecuador.


Vi skrev sist da vi ankom Quito, Ecuador. Dagen etterpå satte vi oss rett på flyet til øygruppa i Stillehavet som nå tilhører Ecuador. Alle fire i god behold, men en iPhone fattigere (stjålet på flyet(!), dro vi videre på Galapagos-cruise med en gang vi landet på en av øygruppas to flyplasser. Det første som møtte oss var sjøløver som tok seg en formiddagslur der vi entret gummibåten for å komme oss ut til båten vi skulle være på i tre døgn. Den var som en liten cruisebåt (i alle fall tror vi det, maten var digg og folka som jobba på båten hadde hvite klær). Totalt var vi 12 passasjerer om bord på båten, og lå innkvartert i dobbeltlugarer med eget bad (!).

Første ettermiddag stoppa vi på en strand på en av de små øyene og fikk snorkle og bade. Flere sjøløver. Store stimer av akvariefisk som ikke var redd oss i det hele tatt. Og slik fortsatte det. Hver formiddag og ettermiddag en ny øy og et nytt snorklested. Ingen dyr var særlig skeptiske til oss, og vi så både hai, sjøløver, pingviner og havskilpadder under vann. Over vann så vi seler som solte seg, iguaner og en drøss med fugler. Første morgen våknet vi til en sjøløve som tok en hvil bak på båten. Haier som svømte under oss før frokost. Bare for at dere skal få et lite inntrykk :)


For Ommund gjorde det dessuten stort inntrykk at oljearbeiderne i Ecuador jobber 1-2. Ikke 2-4. De samme selskapene som borer etter olje i Norge, gjòr det i Ecuador også. En av de som har jobba for dem, var Alfredo. En plugg av en mann i midten av førrtiårene. Alfredo begynte som sjømann og var i El Salvador dagen da Monseñor Romero ble skutt, og i Nicaragua i dagene da Ortega og Sandinistene tok makten. Han hadde seilt litt i Europa og Nord-Amerika også. Det ble litt kaldt sa han. Etter at han slutta som sjømann, begynte han som oljearbeider. Han jobba som roughneck på rigger rundt omkring i Ecuador. Til lands og til havs. Han fortalte oss at lønna var grei, men at arbeidsforholdene var forferdelige. Tungt, hardt arbeid, og manglende fokus på sikkerhet. Han gjorde store øyne da Ommund fortalte om norske oljearbeidere. Som jobba to uker på, og fire uker av. De samme selskapene, som i Norge er snille og har gode forhold til fagforeninger og myndigheter, gir sine arbeidere to uker på, og en uke av i Ecuador. Når Alfredo sa farvel, reiste han knyttneven og sa "Un solo puño, un solo ideal!" En samla knyttneve, et samla ideal. Ommund grubla lenge pà internasjonal fagforening etter møtet med Alfredo. Han vil bli husket.

Oppgira og mette på inntrykk var vi tilbake i Quito onsdag ettermiddag. Siden da har vi vært på ekvator, tatt gondolbane over ekvatorlandets hovedstad (fra rundt 3000 til 4100 m.o.h.) og handlet på det som er det største markedet vi hittil har sett (Otavalo, to timer fra hovedstaden).

Når jeg skriver er mamma nyss sendt hjemover, og jeg, Ommund og Kjersti slår ihjel tid før vi hopper på flyet til Costa Rica. Karibien, nå kommer vi!

(PS: Mer blogg her: kjerstistokka.blogspot.com)

Feriehilsen fra kvalme og stolte fjellvandrere

Nå sitter jeg på en internettkafé i Quito, Ecuador. Torsdag kom vi tilbake til Cusco, Peru, fra det som til nå er mitt livs største fysiske utfordring - og tror heller ikke den er så langt unna for Ommund, mamma eller Kjersti (niesa vår). Sammen med fire briter, to nordamerikanere, to guider, to kokker, to teltgutter og tre sherpaer har vi klatret opp til høyder på over 4000 meter tre ganger den siste uka - med det absolutte toppunktet 4500.


















Etter en overnatting i hovedstaden Lima, en flytur opp til Cusco og et par dagers tilvenning til høyden (3350 meter her i byen) la vi tidlig mandag morgen ut på en flere timers kjøretur, og begynte å gå den ikke fullt så berømte Lares Trek. Inkatrailen var full, og derfor måtte vi velge det nest beste - trodde vi. Men i stedet for opptil 2000 mennesker på stien til enhver tid, hadde vi god plass og kunne gå forbi en rekke bittesmå samfunn - nøn av dem på bare én familie - som bodde der oppe i fjellet, rundt 4000 meter over havet, men flere timer å gå til nærmeste nabo, og kanskje enda lenger til skole og annen sivilisasjon.

De første meterne var et sjokk. Etter ti meters gange var pulsen raskt oppe i minst 140, uten at vi på forhånd trodde det skulle bli så anstrengende. Den første dagen i Peru kjente vi godt Cuscos høydemetre også, men på langt nær så mye. Litt anpustenhet og hjertebank, men ikke som i høyfjellet. For å gjøre en lang og tidvis smertefeull historie kort: Det gikk i snegletempo, spesielt opp bakkene. Hver kveld la vi oss med hodepine og lett kvalme, hver morgen våknet vi med hodepine, ansiktene til flere av oss var passe oppblåste, og maten smakte ikke, selv om den egentlig var kjempegod og vi var helt tomme for bensin.


















Etter tre dager med gange, dag to fra 07.00 til 17.30 (to topper, 4100 og 4500 meter), var det torsdag tid for Machu Piccu. Jeg tror ikke jeg trenger beskrive det for dere. Laster heller opp et par bilder så dere kan se.




































Mette på inkabyggverk, fjell og fysiske utfordringer hadde vi en handledag i Cusco før vi tidlig i morges (lørdag) satte oss på flyet i retning Ecueador. Og her er vi nå. Med sine forsiktige 2800 metre har vi et behangelig antall røde blodlegemer i årene, og har orket å ta en øl til lunsj - en av de første denne turen. Om 50 minutter skal vi på hotellet for å få informasjon om det neste eventyret: Galapagos. Klokken 06.30 i morgen reiser vi for å oppleve et av verdens mest spennenede (for oss, i allle fall) naturområder. Det skal bli varmere, flere dyr og langt mer bading enn ferien hittil har bydd på. Men først skal vi gjøre Quito utrygg.

Om noen dager lover vi bilder av store iguaner!!!

PS: Mer blogg her: kjerstistokka.blogspot.com